Legalisert voldtekt

Dokumentar og samfunnLegalisert voldtekt
Estimert lesetid 6min

Kan man bygge demokratiet på voldtekt? Norge støtter de som forsøker.

Det er det verste jeg har hørt, i hvert fall på en god stund, og jeg hører mye fælt. Denne saken skilte seg ut fra det jevne fæle, den ruvet som et fyrtårn av fælhet i et hav av generell elendighet. Dette var ikke vanlig skitt av den typen som bare skjer, som i Shit happens, dette var en helt annen type skitt, det var skitt som hadde blitt vedtatt, en ulykke som noen med viten og vilje, i vedtaks form, hadde brakt over sine medmennesker. Det var ikke tilfeldigheter eller uflaks som lå bak, det var ondskap, i sin reneste form: Blandingen av makt og mangel på empati.

Det må være derfor norske medier har tiet om saken siden før påske. Den rommet en ondskap som este ut til den dekket hele synsfeltet. Det er vel bare slik verden er, må vi ha tenkt.

Det var før påske vi fikk vite at Afghanistans president hadde undertegnet en lov som tillater shiaene å følge sine gamle religiøse lover, som blant annet tillater shia-menn å voldta sine kvinner. Regimet som flere nordmenn risikerer – og i verste fall mister – livet for å forsvare, har legalisert voldtekt.

Det gir en slags mening i et tradisjonelt samfunn som bygger på familieforhold og retten til å bruke ugifte kvinner som valuta. Under sånne forhold blir kvinners frie vilje en trussel mot den rådende orden. Den kvinnelige seksualiteten forvandler seg til et truende, hårete id-monster, et østrogentroll som løper gatelangs og river ned det bestående. I motsetning til i Norge, hvor kvinnelig seksualitet er noe muntert å vifte med i salen på ”Mamma mia”, på karaokekvelder og Kondomeriets home parties. Si hva du vil om afghanske mannlige shia-muslimer, men de tar i hvert fall seksualitet alvorlig.

Loven ble innført for å holde Afghanistan samlet politisk. Shiaene utgjør femten prosent av befolkningen. President Hamid Karzai har åpenbart tenkt at hvis shia-menn får voldta sine koner, vil det gjøre shia-mennene mer vennlig stemt overfor regjeringen. Mye tyder på at Karzai ikke er så opptatt av kvinneoppslutningen.

Det er vanskelig å se for seg andre krenkelser av menneskerettighetene som et akseptabelt offer i det langsiktige fremskrittets navn, som for eksempel mord for reduserte CO2-utslipp.

Loven sier også at kvinner får forlate sitt hjem for å søke arbeid, gå til legen eller ta utdanning. Hvis det gjelder noe annet, må hun ha tillatelse av sin mann.

Ayatolla Mohammad Asef Mohseni ved Khatam Al Nabi-moskéen i Kabul presiserte at dette ikke er en lov som tillater voldtekt i ekteskapet. Alt den sier, er at en mann kan nekte sin kvinne mat dersom hun ikke vil ligge med ham. Loven tillater som nevnt kvinner å arbeide, så hvis hun får jobb, skal hun i prinsippet kunne overleve.

Det er lett å ta avstand fra legalisert voldtekt, men vanskelig å si hvilke følger loven bør få for den norske innsatsen i Afghanistan. Moralsk berøringsangst hjelper ingen, og alle som vil noe pådrar seg merkelige meningsfeller. Forbudstida ble innført etter at arbeiderbevegelse, kristne og frilynte gjorde felles sak. Pornomotstanderne fikk kristne mørkemenn med seg. EU-motstandere får støtte av rasister. Når tullinger mener det samme som deg, trenger du ikke skifte mening, men du bør ha bedre argumenter enn dem. Vesten har satt inn Karzai som brobygger. Han er øverste leder for den sentralmakten som norske soldater er i landet for å forsvare. Når han godkjenner en lov som legaliserer voldtekt, må man spørre: Er den afghanske regjeringen og den norske regjeringen enige om hvilke verdier det skal kjempes for?

Jeg beundrer de som er så oppofrende og modige at de slipper det de har i hendene og reiser til et land langt borte og risikerer livet for å gi fremmede en bedre tilværelse. Det må ikke være tvil om at disse oppofrende menneskene arbeider og kjemper for en god sak, og nå har Karzai-regimet sådd tvil. Det er vanskelig å se for seg voldtekt som et probat virkemiddel i kampen for demokrati, velferd og likestilling. Vi er ikke i Afghanistan for å støtte voldtektsforbrytere og mordere.

Poenget med krigen var i sin tid å finne Bin Laden og å stanse undertrykking og trakassering av kvinner. Sa de som var for den. For å oppsummere: Bin Laden er fortsatt ikke funnet, og den presidenten som er satt inn med vestlige våpen, legaliserer voldtekt av kvinner. Jobben er fortsatt ikke gjort. Man lurer på hva de sier nå, de som støttet invasjonen av Afghanistan fordi den var et kvinnepolitisk tiltak; fordi den var internasjonal søstersolidaritet i praksis, innført med bombefly.

Hvis vi tar alt i beste mening, får vi se på den norske militære innsatsen som en støtte til et Afghanistan som fortsatt ikke fins. Det kan fortsatt gå bra, likestillingen kan komme. Det er bare ikke sikkert den vil komme i vår eller våre barns eller deres barns tid. Var invasjonen i 2001 vellykket? Som Zhou En Lai sa da Henry Kissinger spurte ham om følgene av den franske revolusjon: ”Det er for tidlig å si”.

Det vi har sett at det ikke fins noen nedre moralsk grense for hva den sittende presidenten vil gjøre for å holde seg inne med religiøse ekstremister. Norske medier har oversett saken de siste ukene, og jeg håper det ikke er fordi vi her i landet tror at verden trenger å være så ond og brutal. I så fall venter vi oss for lite, og det er ufint mot dem som rammes av ondskap og brutalitet.

President Karzai fikk kraftig internasjonalt press mot seg, blant annet en uttalelse fra NATO-toppmøtet i slutten av mai. Obama har kalt loven avskyelig, Gordon Brown sa at britiske soldater ikke skal dø i kamp for et regime som undertrykker kvinner. Karzai sier nå at loven har blitt feiltolket og at den ikke vil bli praktisert slik den har blitt presentert, men han har nå gått med på at loven skal tas opp til ny vurdering for å se om den innfrir kravene til likestilling i den afghanske grunnloven. Hvis den gjør det, lurer jeg på hvordan den afghanske grunnloven ser ut. I mellomtida håper jeg at Norge på sitt balanserte, fredselskende vis bidrar til å holde presset oppe. Om vi så må la Gahr Støre bli sittende igjen i et rom mens andre går ut.

Første gang publisert i Dagbladet