Kunstig næring

Dokumentar og samfunnKunstig næring
Estimert lesetid 5min
Ingvar Ambjørnsen
Foto Marie Sjøvold

Da jeg flyttet til Tyskland på midten av åttitallet, sto Greenpeace og andre miljøverngrupper ekstremt sterkt i forhold til hva jeg var vant til fra Norge. Jeg ble kjent med et folk som var og er dyrekjære inntil det absurde. Hvert år adopterer tyskere tusenvis av kjøtere fra ferieland som Hellas og Spania, fordi de synes dyrene lever i for trasige kår. Det koster en formue å få disse løsbikkjene gjennom tysk byråkrati, men akkurat her har onkel Otto penger nok. I en periode hadde vi en tobent bastard i nabolaget, som beveget seg rundt med bakkroppen på en liten vogn med to hjul. Flybåren fra en av de greske øyer. Den skulle naturligvis hatt ei kule i skallen, men så ble det altså Hamburg rundt i isteden. På hjemmesnekret tralle. Å flytte til et land der innbyggerne synes slikt er aldeles greit og naturlig, kan være litt vrient når det landet man nettopp har forlatt er Norge. Ikke fordi tyskerne har noe imot Norge. Langt i fra. Absolutt alle tyskere elsker Norge. Men på åttitallet var Norge og Japan stadig i internasjonalt trøbbel på grunn av hvalfangsten vår. Vi nektet plent å slutte å drepe hval. I mitt nye hjemland ble dette ikke forstått. For å si det mildt. Hvalen var med tyske øyne noe gudommelig som seilte rundt nede i dypet og sang kloke sanger om livets opphav og mening. Når jeg etter noen drinker tilkjennega at jeg faktisk var foret opp på hvalkjøtt, fikk jeg blikk som om jeg nettopp hadde skrytt av pedofil praksis. Og apropos barn. I et selskap begynte en eldre kvinne plutselig å skrike: ”Bare dere ikke hadde tatt med barna!” Om og om igjen. Da vi fikk roet henne ned viste det seg at hun hadde forvekslet nordmenn med færøyværinger. Hun trodde norsk hvalfangst handlet om at norske småbarnfamilier vasset rundt på grunna og slo i hjel hvalen med jernrør. På søndag formiddag. Jeg kunne bare holde kjeft, det var noe svineri, hvilket jeg jo i grunnen  var hjertens enig i. Men altså ingen norsk skikk lenger.

Noe ordentlig svineri var den norske hvalfangsten som gikk for seg nede ved Sydpolen i min oppvekst også. Det industrielle massedrapet som nesten utryddet flere av de store hvalartene. Dette første norske oljeeventyret, (det var bare oljen som ble brukt) farget store havområder røde. Jeg er selv født og oppvokst i hvalfangerbyen Larvik, og har hvalfangere i familie og bekjentskapskrets. De aller fleste jeg har snakket med har vært lite stolte over det de var med på nede i Sørisen den gang. En sa det sånn: ”Hadde hvalen kunnet skrike, hadde vi blitt gale hele gjengen.” Den beskjedne og gjennomkontrollerte hvalfangsten vi bedriver langs vår egen kyst, har ingen ting med den gamle galskapen i gjøre. Nesten-utrydingen av hvalarter som pågikk helt opp til sekstitallet, ville være aldeles utenkelig i dag. For vel slår vi hverandre i hjel med like stor flid og iver som tidligere, men vår forståelse for natur og artsrikdom har tross alt endret seg. Rettere sagt:  Det er flere som har denne innsikten enn hva som var tilfelle for et par tiår siden. Og med unntak av de aller verste fauna-fascistene, er det få av oss som har sans for seigpining av dyr.

Derfor er det mer enn merkelig at norsk pelsdyrsoppdrett ikke er lagt ned for lenge siden, på samme måten som den gamle hvalfangsten. At vi i 2013 fremdeles holder oss med KZ-leire for dyr, er nesten ubegripelig. Særlig når det som produseres der er fullstendig unyttige produkter, beregnet på noen ganske få som ikke riktig vet hva de skal gjøre med pengene sine. Og kom ikke til meg og snakk om større bur, bedre renhold, og hjertevarme avlivningsmetoder. Norske oppdrettere har fått advarsler og irettesettelser herfra til månen, og likevel står skandalene i kø. Hvis de ikke kan utføre et ærlig arbeid, får vi sette dem på trygd. Det har vi råd til. I følge en fersk rundspørring som Opinion har foretatt for Dyrebeskyttelsen, sier nå 62 prosent av befolkningen at nok kan være nok. Bare 15 prosent er for videre drift. I samtlige politiske partier er flertallet for å legge ned en næring som tiden for lengst har gått fra.

Sjekk for øvrig Fb-siden til ”Vi som ikke er i mot pelsdyroppdrett” Der er det 445 medlemmer. En av dem skriver: ”Vi er ikke svin om vi støtter pelsdyroppdrettere. Jeg mener svina er de som mener pelsdyroppdrettere burde settes i bur og flås levende”.

Mine tanker går til svinet. Det virkelige. Hva i all verden har den stakkars skinkeprodusenten gjort for noe galt?

 

Denne teksten sto først på trykk i Dagsavisen fredag 8. mars.