Journalister som hater kvinner

Dokumentar og samfunnJournalister som hater kvinner
Estimert lesetid 6min

VG tar kanskje ikke lett på vold mot kvinner. Det ser bare sånn ut.

”Krydder politisk korrekt” var den gåteaktige overskriften på en notis i VG for en uke siden. Det viste seg at krydder er en referanse til Gerri Halliwell, tidligere medlem av Spice Girls. Det er hun som i følge VG er politisk korrekt, i et ordspill som bygger på at hver Spice Girl i sin tid hadde sitt eget adjektiv. Halliwell var først Sexy Spice og skiftet senere til Ginger Spice, på grunn av sitt røde hår, og for ikke å skremme foreldre fra å kjøpe Spice-plater til småjentene sine.

Nå har VG gitt Halliwell navnet Politisk korrekt Spice fordi hun har lansert en kampanje for å stoppe vold mot kvinner i Nepal. Arbeidet for å stanse kvinnemishandling blir altså brukt av VG som en anledning til å stemple en tidligere popstjerne med det nedsettende uttrykket ”politisk korrekt”, et begrep som vanligvis blir brukt for å sette folk på plass fordi de har vanlige, anstendige venstresidemeninger. De politisk korrekte har ikke tenkt selv, lyder kritikken; de inntar trygge og kjedelige standpunkter, de mener det som innebærer minst risiko og som får dem til å framstå som snille og gode mennesker. De er feige, forfengelige og dumme.

Jeg er villig til å strekke meg langt for å tro godt om både mennesker og aviser. Jeg ville ikke tro at VG kimser av vold mot kvinner. Det har nok bare vært såpass fristende å latterliggjøre en fallert kjendis, tenkte jeg, at VG velger å drite ut en tidligere Spice Girl, selv om avisa dermed også sier at kampen mot kvinnemishandling er politisk korrekt; det vil si moralsk forkastelig.

Skal man angripe Gerri Halliwell, så skal det selvfølgelig ikke være fordi hun slåss mot kvinnemishandling. Det må være fordi hun og Spice Girls i sin tid forsøkte å framstille halv- og kvartpornografiske videoer og glætt pop for mindreårige som kvinnekamp, og man skulle ha angrepet henne for lenge siden, den gangen det fortsatt kunne hatt noe for seg.

Hadde Spice-saken vært et enkelttilfelle, ville det vært enkelt for avisa å beklage vinklingen; å unnskylde et dumt lite overtramp i en notis. Men avisa har ikke beklaget verken dette eller VG-journalist Jan Ovinds entusiastiske framstilling av kvinnemishandling og seksuell trakassering i august. Overskriften ”Naken mann slo kvinne på fly” skal antakelig lede tankene hen til Tramteatrets vise ”Naken greve jager neger med øks”. Forskjellen er at mens Tramteatret hadde diktet opp sin overskrift, beskriver Ovinds artikkel et reelt overgrep, hvor en mann blottet seg for en kvinnelig medpassasjer og slo henne. Forskjellen er også at mens Tramteatret gjorde narr av tabloidavisenes sensasjonslyst, flåser Ovind på bekostning av en forslått kvinne.

”Først gikk han rundt og viste frem forplantningsutstyret sitt til en kvinnelig medpassasjer,” skriver Ovind, ”deretter slo han til henne (ikke med nevnte utstyr) – og da politiet kom for å hente ham, var han helt naken.” Journalisten har sikkert en grunn til å understreke at det ikke var penisen sin mannen slo med, og det kan virke som om grunnen er skuffelse. Penis brukt som slagvåpen hadde helt klart vært morsommere enn nevene. Dessverre for VG skjønte overfallsmannen at når man skal slå noen, kan man skade dem mer med nevene enn med penis. Derfor brukte han heller nevene, uten at det – som vi snart skal se – hindret Ovind i å framheve de muntre sidene ved saken.

Han skriver: ”Etter 30 minutter i luften, begynte Darius å plage en medreisende av motsatt kjønn – ved å eksponere sitt kjønn. Som om ikke det skulle være nok, slo han til henne – før mannskapet og andre passasjerer (frivillige) kom rennende til for å overmanne ham.” Merk den fiffige omgangen med ordet ”kjønn” og dets tvetydighet. Seksuell trakassering er som kjent ingen spøk, unntatt i VG, hvor det meste er en spøk, og hvor du trolig må være både død og norsk for å unndra deg ordspill. Ovind skriver videre at ”den kvinnelige, forslåtte passasjeren” ble sendt til sykehus da flyet landet nesten tre timer forsinket, og avslutter med følgende: ”De fleste ombordværende hadde sannsynligvis fått dekket sitt behov for underholdning for dagen – allerede før ankomst.” Når dette står på redaksjonell plass i VG og ikke er trukket tilbake eller beklaget i ettertid, må man nesten tro at VG går god for dette; at seksuell trakassering og vold mot kvinner er å regne som underholdning. Alternativet er at ansvarlig redaktør Bernt Olufsen er klar over Jan Ovinds posisjon blant avisens lesere, og vet at ingen tar noe av det Ovind skriver på alvor, at han er en slags journalistisk Stutum med fri portefølje. Faren er her, som det var med Stutum, at deler av publikum ikke er klar over at Ovind bedriver satire på bekostning av dumme mennesker og at han ikke må tas på alvor. Dessverre er det sannsynlig at oppslaget rett og slett er en flåsete og kvinnefiendtlig framstilling av en kriminalsak.

Hadde det bare vært snakk om disse to tilfellene, kunne man sett på det som spredte glipp. Men når man tar med i betraktningen av at VG i mange år har omtalt kriminalsaker hvor menn har blitt ”sex-tatt” og ”sex-dømt”, begynner et annet bilde å tegne seg. Blir menn virkelig dømt for seksuell aktivitet? Hvem er det – i følge VG – som dømmer dem for den slags? Det skulle vel aldri være kvinnfolk? Det skulle vel aldri – i VGs undertekst – være Damestaten, den som ikke vil la menn være menn? Når VG gjennom sin språkbruk påstår at man i dette landet kan bli både tatt og dømt for sex, virker det vitterlig som om landets største avis ikke ser forskjell mellom seksuelle handlinger og seksualisert vold. Eller, i Ovinds tilfelle, forskjellen på kvinnemishandling og underholdning.

Jeg sier ikke at Jan Ovind bør overfalles og denges med dildoer. Jeg sier bare at dersom det skjedde, ville det ha representert en slags poetisk rettferdighet. La meg også påpeke at jeg ikke ville ha sett på et slikt overfall som underholdning. Men jeg skulle gjerne ha sett på.

Første gang publisert i Dagbladet