Innocentia – Når bok blir til tre

Dokumentar og samfunnInnocentia – Når bok blir til tre
Estimert lesetid 4min

Vanligvis er det jo slik at det er trærne som gir oss bøkene. Store, gamle trær som etter døden inkarneres som litteratur. Vakkert, ikke sant?

Men det kan også være annerledes. Omvendt.

Da ser det for eksempel slik ut:

Innocentia Park er min lokale park her i Hamburg. Hagen. Jeg går der til alle årstider. Eller jeg sitter på en benk og bare glor. Noterer ideer og tankesprang. Jeg går dit om natten også. Jeg har sovnet der inne, og våknet med snø i håret.

Innocentia er manges hage. Vi er på nikk. Vi kjenner hverandre sånn bittelitt. Da en orkan rev opp et stort antall av de gamle trærne i 2004, var det mange som ikke en gang gjorde noe forsøk på å skjule gråten.

Omslagsbilde: Innocentia park

Dette var om sommeren. Samme høst ga jeg ut romanen ”Innocentia Park”. Der deler av handlingen naturlig nok foregår nettopp i nevnte park, og i gatene rundt. Da jeg skrev den året før, hadde jeg nettopp lagt meg til en ny lidenskap. Jeg hadde begynt å gå. Sånn på alvor, altså. I timevis. Den lidenskapen ga jeg automatisk videre til bokens hovedperson, Thomas Mader. Thomas går og går, han også. I de samme gatene der jeg selv gikk. Det var en merkelig skriveprosess. Om dagen gikk jeg bydelen på kryss og tvers mens jeg grublet over hvordan jeg skulle legge opp handlingen videre. Om kvelden og utover natten lot jeg Thomas Mader følge i mine egne fotspor. Nokså tidlig i prosessen fant jeg huset der han skulle bo. En av de gamle, vakre villaene tett ved parken. Etter det kunne jeg gå forbi og se etter tegn på at han var hjemme. Et vindu som sto oppe, for eksempel. Eller når jeg gikk i parken om natten: Lyset på i biblioteket. Husets virkelige beboere ante ingen ting.

Før i 2006. Da kom romanen ut på tysk. Den samme sommeren ble hele boken trykket som føljetong i Hamburger Abendblatt. Det ble en litt selsom opplevelse. Avisen fikk sinte meldinger fra eldre lesere som var sjokkerte over mitt ”seksualiserte språk” – hva nå det måtte være. Ja vel, det er en sugescene helt mot slutten, men kan det være noe å sette i halsen av? Avisens kulturredaktør ba meg på det aller inderligste om å redegjøre for nødvendigheten av et slikt språkbruk – for å se om det kunne få roet gamlingene ute i villastrøkene. Hvilket jeg naturligvis avviste på det mest bestemte, slik at jeg hele sommeren kunne spasere rundt i Innocentia Park og andre steder, som en litt fornærmet Henry Miller.

Innocentia Park i Hamburg

Orkanen i 2004 hadde gjort store skader på parken. I nordre del var en rekke av de store praktfulle bøketrærne blitt revet opp med rot. Velforeningen anmodet byens borgere om å bidra med penger til ny beplantning. Det var naturligvis noe jeg gjerne ville være med på, så jeg tok kontakt med dem og sa at jeg ønsket å donere et helt tre isteden for å være med på en spleis. Såpass syntes jeg at jeg skyldte en park som hadde gitt meg ideen til en hel roman, og det i et seksualisert språk. Jo takk, tre ville de ha – det skulle bli en spisekastanje, for de vokser hurtig. Og dette høres jo greit ut, ikke sant? Men i ettertid har jeg jo forstått at nok mange ville ha ”sitt eget” tre i Innocentia Park, og at den eneste grunnen til at jeg fikk lov til å plante mitt, var at jeg var en innvandrer som skrev romanen med nettopp den rette tittel.

Hanseatene er høflige mennesker.

Men uansett: Slik ble det for en gangs skyld tre av bok, og ikke omvendt, og i disse dager blomstrer hun. Av Hamburgs 1.7 millioner innbyggere, er det bare bygartneren og jeg som vet hvor hun står. Skjønt gartneren har nok glemt det for lengst…