Ikke alle fugler

Fuglene forsvinner fra fjellet. Hvis dette er et endetidstegn, så gjør det for lite av seg.

Jeg aner ikke hvorfor de sier at det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. Jeg vil ikke ha en fugl i hånden. De har midd i fjøra, og de skiter for et godt ord. Jeg vil ha dem der ute, på god avstand. Men nå er de visst ikke der heller.

Forrige uke fikk vi vite at det er blitt mindre fugl i fjellet i Norge, Sverige og Finland. 9 av 14 arter har hatt en betydelig nedgang fra 2002 til 2012. I norske fjell er bestanden mer enn halvert for lirype, blåstrupe, bjørkefink og gråsisik.

Når rypebestanden går tilbake, kan det skyldes at rypejegere har skutt det de maktet. På den annen side forklarer ikke det at gråsisikbestanden er gått tilbake med 84 prosent. Med mindre gråsisikjakta er grovt underkommunisert.

Forskerne vet ikke hvorfor fuglene forsvinner. I kommentarfeltet under en artikkel på ABC Nyheter har brukerne kommet med informerte og begrunnede forslag. Noen mener rovfugl står bak. Noen skylder på ulv og gaupe, andre på rev, mår, måker, snøscootere og friluftsfolk. En skriver at det skyldes naturlige variasjoner. Ingen foreslår elektromagnetisk stråling, chemtrails, de rødgrønnes innvandringspolitikk, Frimurerne, Bilderbergergruppen eller Illuminati.

Jeg håper selvfølgelig på at det er han med de naturlige variasjonene som har rett, men det er et svakt og motløst håp. Jeg deler ikke hans optimisme. Endringene skjer for fort til det.

Forskerne har ikke samlet seg om en forklaring, men en av dem snakker til ABC Nyheter og har noen tanker: At noe påvirker fuglene i hekkeperioden. At snittemperaturen har ligget en grad over normalen, at det har vært ustabilt vær.

Jeg aner ikke hvorfor fuglene forsvinner på fjellet, jeg er ikke ornitolog. Rovfugl kan godt spille en rolle, siden de ble totalfredet for noenogførti år siden. Men jeg er redd for at klimaet også spiller en rolle. Dels fordi det har endret seg i takt med fjellfuglbestanden, dels fordi ornitologene sier det spiller en rolle. Jeg har aldri kranglet med en ornitolog, og jeg akter ikke å begynne nå. Jeg har ingen høner å plukke der i gården.

Jeg er vokst opp med sammenbruddet. Verden så alltid ut til straks å skulle gå under. Det var for lite mat og for mange mennesker. Russerne ville invadere oss, og amerikanerne ville forsvare oss i hjel med atomvåpen. I 1983 viste Dommedagsklokken tre minutter til midnatt. Åtte år senere så mye som sytten på. Muren hadde falt, og alle var glade i noen uker, til vi fikk nye ting å være redd for: Fugleinfluensa, Al-Qaida, underhudsfett, en mangel på likes. Og så begynte biene å bli borte, og i Kina måtte eplebøndene befrukte trærne sine for hånd. Selv der har man ikke nok hender til å opprettholde hele matproduksjonen med håndbefruktning.

Marerittene har ikke forandret seg. I drømme har Undergangen tårnet seg buldrende opp og fylt himmelen. På kino har de store byene gått under til det kjedsommelige: New York har blitt sprengt av fremmede romskip, oversvømmet, fryst over, overtatt av zombier, ungdomsgjenger og lærfetisjister. I fantasien har verden alltid endt eller stått på randen. Det var derfor 11. september for mange kjentes som en reprise, som en bekreftelse av noe vi allerede var fortrolig med fra drømmene våre.

Jeg har alltid tenkt på sammenbruddet som noe bråkete og storslått. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst.

Forfatteren H. G. Wells var inne på noe lignende i 1897, i romanen Klodenes kamp. Marsboerne lander utenfor London, forlater sine romskip, tårner seg opp, buldrer og dreper for fote. Hæren blir satt inn, men er maktesløs. Det som til slutt tar knekken på invasjonstroppene fra verdensrommet, er «Guds minste skapninger»; bakteriene. Det er dette som føles så utilfredsstillende i filmatiseringene av boka. At den endelige kampen ikke avgjøres ved at en stor ting sier pang. At de små tingene, usynlige for det blotte øye, skal ha så mye å si.

Hvis klimaet spiller en rolle for fuglenes levevilkår, kan noe bekymring være på sin plass. Været blir våtere, det betyr færre insekter og dermed mindre mat for fuglene. Jeg har ikke tenkt å gå all verdens turer i fjellet, men jeg liker tanken på at fuglene fortsatt er der. Særlig hvis de holder seg unna hendene mine.

Dersom de fortsetter å forsvinne, fins det selvfølgelig løsninger.

1) Tilby en app som gir fjellvandrere signal når de kommer til et sted hvor for eksempel blåstrupen fantes før. Trykk på et ikon for å se et bilde av blåstrupen og høre kvitter.

2) Fang det som fortsatt er igjen av fugl, plasser dem i bur og la folk betale 300 kroner billetten for å oppleve fugleliv på nært hold. Overskuddet kan gå til forskning.

3) Lær opp arbeidssøkende i fuglesang. Betal dem lovfestet minstelønn for å ligge i lyngen og plystre når det kommer folk forbi. (Sørg for at de som ligger der og plystrer, ikke blir tatt av ulv, måker eller snøscooter.)

4) Finn ut hva som dreper fjellfugl ved å prøve ut en og en teori. Sett ut enorme mengder ørn. Hvis det fører til at resten av fjellfuglen blir borte, er det bare å utrydde ørnen, så er problemet løst. Hvis ørnen viser å være uskyldig, prøv noe annet. Øk gjennomsnittstemperaturen. Hvis dét dreper mer fugl: Senk den igjen. Forhåpentlig er det ørnen som står bak, siden det er lettere å utrydde kongeørnen enn det er å stanse klimaendringene.

Første gang publisert i Dagbladet