Hva er det med Jesus?

«Siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen.»

Et sted langt ute i mitt tyske fjernsynsunivers, midt i et sort hull av kanaler ute av drift, ligger to underlige satelitter som jeg av og til besøker natterstid. Den ene er et halvpornografisk vrak fra åttitallet. Den andre sender bibel-tv. Og siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen isteden. Der kan jeg iaktta, og lytte til, eldre menn som i detalj forteller meg hva Gud og Jesus til enhver tid tenker og mener. Om alt mellom himmel og jord. Og akkurat som i Norge, henvender de seg til meg som om jeg var fire og et halvt år gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det jo bare.

En sen natt tenker jeg: Er det mulig å komme forbi barnehageonkelen? Hva skjuler seg i rommet bak denne bablende støyen fra sandkassen? Seksogfemti år gammel går jeg for første gang og henter min bibel for å lese de fire evangeliene etter hverandre. Hele presentasjonen av Jesu liv og lære, slik vi har fått den overlevert. Den prosateksten, rettere sagt de fire, som mer enn noen andre har grepet inn i våre liv her i vesten. Det spiller ingen rolle hva man tror eller ikke tror. Evangelienes innhold griper inn i språket vårt, i musikk og billedkunst, lovverk, seder og skikker; ja gjennomsyrer hverdagen vår enten vi liker det eller ikke.

Hva slags bilde av Jesus fra Nasaret blir jeg sittende igjen med når jeg nå gjør teksten til min? Tar den fra sutrende homohatere og brekende herlighetspredikanter? Hva slags story er dette, egentlig? Rent litterært?

Det første jeg finner ut, er at det ikke er mulig å slippe unna disse skøyerne. Selv uten å ha oppsøkt verken kirker eller bedehus på årtier er støyen rundt Jesus så intens, at man får en følelse av ikke å slippe til. I det minste er det slik i begynnelsen. Midtveis i Markus begynner det å gå seg til, selv om sukkingen og sutringen faktisk aldri gir seg helt så lenge lesingen pågår. Noen har gjort en grundig jobb når det gjelder å forurense disse tekstene. Som jeg gjennom min barndom i Norge på femti og sekstitallet naturligvis kjenner godt i fragmenter og utdrag, men som jeg nå leser i sammenheng for første gang. Og nesten øyeblikkelig slås jeg av en følelse av dobbelthet. For selv om jeg er fortrolig med de bildene og liknelsene som møter meg, fremstår min egen grundige lesning nå i voksen alder annerledes og fremmed. Det er en mørk fortelling jeg begir meg inn i. Den milde Jesus som vi alle kan huske fra kitschmaleriene og altertavlene, finnes ikke. Han er totalt fraværende i teksten. Isteden trer en plaget person frem for meg. En mann med voldsomme psykiske svingninger Ja, som enkelte ganger er fullstendig ute av balanse. Så langt ute at hans egen familie, hans mor og brødre er alvorlig bekymret for hans forstand. Stadig kommer han opp i situasjoner der andre åpent diskuterer om han rett og slett er sinnssyk. Et spørsmål som uvegelig også dukker opp i meg mens jeg sitter og leser. Han er i kronisk opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og ikke noen andre enn han selv holder mål på noe plan. Disiplene hans bommer på absolutt alt hele tiden. Jesus selv er utålmodig og oppfarende, og spør seg selv høylydt om hvor lenge han holder ut med dem. Og selv om evangeliene jo er skrevet som oppbyggelsesskrifter, er det påtakelig hvor ofte Jesus og følget hans blir avvist. (Til tildels hysteriske reaksjoner fra hovedpersonen selv) I et tilfellet bønnfaller landsbyfolkningen ham om å begi seg videre. Da har han nettopp ruinert de lokale svinebøndene. Men selv om Jesu psyke i liten grad er et tema i vår tid, er det interessant å merke seg hans stadig synkende populæritet i Norge. Den 10. desember i fjor melder Vårt Land om ”Jesus-fri TV-advent”. NRK hadde ingen TV-programmer som markerte at ukene før jul har noe med kristendom og Jesus å gjøre. Stadig flere nordmenn er vel tilfreds med det. En femtedel av oss vil helst ikke bli sett lesende i en bibel, og Jesus har blitt persona non grata i barnehager og klasserom på bemerkelsesverdig kort tid. Alt dette mens den norske selvgodheten vokser om kapp med pengesekken. Selv trives jeg mye bedre med den møkkete og lett paranoide Kristus, enn med den varianten som pleide å holde til i den gamle statskirken. Det kler ham å bli avvist i det moderne materialistiske eventyret. For meg ble etter hvert det største mysteriet, ved siden av dramaet på Golgata, hvordan denne underlige mannen fant innpass i pompen og prakten i pavens palasser, og rundt de klamme kaffebordene på vårt hjemlige Sørland. Det er nemlig ikke sant det erkebisp Robert Zollitsch sier om at Jesus ville ha vært venn med alle på Facebook, dersom han bare hadde vært så heldig å få leve i dag. I hvert fall er det ikke hundre prosent sikkert.

Sikkert er det imidlertid at vi nå har fått en pekebokutgave av Bibelen, der Jesus henger smilende på korset. Sannsynligvis til bruk i badekaret, før han sparkes ut derfra også.

 

Denne teksten var først trykket i Dagsavisen 11.1.2013