En av de aller siste nettene i året, sitter jeg på gamle Klett og drikker rødvin. Klett har vært min stamkneipe i Hamburg i en periode på nesten femten år, men nå er det ikke så ofte jeg er i denne delen av byen lenger. Til min store forbauselse kommer Paul inn av døren i levende live, og med en diger bunke med de hjemløses magasin, som han straks går i gang med å kvitte seg med ved bordene. Jeg har ikke sett ham på over ti år. Det er helt uvirkelig at ikke dopet har kastet han ut i den endelige natten for lenge siden. Paul er et sjeldent naturfenomen.
Forresten kan vi vel være sjeldne naturfenomener noen enhver. Når jeg leser det magasinet som han med amfetaminglød prakker på meg, ser jeg at de skriver om seg selv denne gangen. De har intervjuet selgerne nå på tampen av året. Og her er mye godt lesestoff om levd liv, og knall og fall. Jeg merker meg at absolutt alle regner med at 2012 skal bli året for Oppreisning og Endelig Rettferdighet. Til neste år skal det gå veien. Det er det ingen tvil om. Bemerkelsesverdig mange av dem har også Gud med på laget.
Senere kommer jeg til å tenke en god del på hvor lite som skiller dem og oss. De som går i søppelkassene etter panteflasker, og vi som ikke gjør det. De som sover under broene, og vi som sover i egne hjem. Ofte er det rene tilfeldigheter. Da jeg var sivilarbeider på Frelsesarmeens ”Den åpne dør”, tilbrakte jeg nettene sammen med seksten meget fulle menn. Det er mange som tror at gatefyllik er noe man blir i ungdommen, eller at det å drikke døgnet rundt er en ferdighet man får i fødselsgave. Men faktum er at samtlige av disse seksten mennene hadde levd helt streite liv. Frem til Den Dagen. Da Det skjedde. Nesten ingen av dem var av det slaget som gradvis hadde begynt å drikke mer og mer, og som på det viset fikk avviklet sin borgerlige eksistens. Det var Den Dagen. Det øyeblikket. Som snudde opp ned på alt.
Fra her jeg sitter på Klett kan jeg se over til inngangspartiet på et kjøpesenter på den andre siden av gaten. Og la meg først si et par ord om gaten: Den er bred. Fem felt. Her dundrer tungtrafikken ut og inn av Hamburg. Der, i inngangspartiet, bodde Johnny i de årene jeg vanket her. På en campingseng, som om dagen var slått sammen, og stilt inn mot veggen. Det hendte jeg stoppet og pratet med ham når jeg var på vei hjem. Men som regel lå han i posen sin og sov. Under en kinesisk papirlykt, og med AC/DC på full guffe. Forstår du at jeg snart kommer til å bli hemningsløs sentimental nå? Jeg våger meg utpå, siden det er nyttårsaften i dag, og siden historien om Johnny faktisk er helt sann. Og sannheten om Johnny fikk jeg ikke før etter hans død. Det siste året hadde han for øvrig følge på veien av en hvalp som han hadde funnet i en container. Så når jeg gikk forbi ham om natten, lå han altså i det gule lampelyset med hunden under genseren. En våt snute rett under adamseplet. Det var Bobby.
Så en dag var det slutt. Jeg satt på bussen, og så at sengen hans var ryddet bort. Isteden var det nå et hav av stearinlys og blomster. Et stort bilde av Jonny og Bobby på vinduet. På veien tilbake gikk jeg innom, og kunne lese Johnnys historie på en oppslått plakat, forfattet av pastoren i en lokal frimenighet. Det var fortellingen om en helt vanlig fyr, med jobb og hus, og alt som hører med. Som mestrer tilværelsen helt til den dagen kona dør. Her. Akkurat her. Overkjørt. Trailer. Den dagen flytter Johnny hit, og lar skjegget gro.
Men det er klart. Det finnes hierarkier ute i gatene, som over alt ellers. Johnny var jo på mange måter en overklassefyr, som ikke en gang hadde et alkoholproblem å stri med. Og gutta på ”Den åpne dør” snakket ganske nedsettende om uteliggere, selv om de selv sto på alle fire av fyll. Og under fylliken var den gang junkien. Og under junkien var det ingen. Men det er det nå. Nå har vi fått Den Papirløse inn som samfunnets absolutte pari. Derfor var det en gledelig nyhet fra Norge som tikket inn her om dagen: Amnestyprisen 2011, går til Helsesenteret for papirløse. Helsesenteret er et samarbeidsdprosjekt mellom Røde Kors og Kirkens Bymisjon, og arbeidet de gjør for de helt nederst ved bordet, kan ikke roses nok!
Et riktig godt nyttår til dere alle!
Denne teksten er også publisert i VG lørdag 31. desember 2011
