Hallvard Notaker: Sannhetstesterne

Den første debatten mellom presidentkandidatene Hillary Clinton og Donald Trump ble fulgt av 84 millioner amerikanske seere og ble med det tidenes mest sette presidentdebatt. Underveis og etter debatten kunne man på nettsteder og sosiale medier bli opplyst om faktafeil og regelrett bløff fra de to kandidatene.

Etter enkelte av Trumps utspill fridde til og med Clinton selv til faktasjekkerne fra podiet: «I hope the fact-checkers are turning up the volume and really working hard / Please, fact-checkers, get to work». I dette utdraget fra Hallvard Notakers aktuelle bok Amerikansk valgkamp – Image, penger og moderne politikk får vi vite bakgrunnen for faktasjekkingen:

Hvert valgår bemanner ambisiøse amerikanske mediehus en form for redaksjonelle satsinger de kaller «faktasjekkere» og «sannhetsskvadroner». Væpnet med kunnskap og troverdighet har dette selvoppnevnte faktapolitiet til hensikt å veie opp for politikernes sviktende moral. Der TV-mediets muligheter og reklamebransjens ferdigheter leder kandidatene ut i fristelse, stiller representanter for presse og forskning seg opp som offentlighetens forsvarsverk. Reklamenes påstander plukkes fra hverandre og måles, som i PolitiFacts «Truth-O-Meter», der de verste løgnene klassifiseres i barnereglerubrikken «pants on fire» og stilles ut på nett bak animerte flammer. I Washington Post tildeler «Fact Checker» fra én til fire langnesede Pinocchio-ansikter til dem som avsløres. Mest nøkternt er nettstedet FactCheck.org, som nøyer seg med rene språklige beskrivelser og relativt lange redegjørelser. Seriøsiteten passer nettstedets tilknytning til en dominerende valgkampforsker de siste 30 årene, Kathleen Hall Jamiesons tilholdssted, Annenberg Public Policy Center ved Universitetet i Pennsylvania.

Skitten valgkamp
Faktasjekkeriet ble satt i system fra tidlig i 1990-årene, inspirert av sjokket fra valgkampen i 1988, allment oppfattet som noe nær et bunnpunkt for politisk kommunikasjon. Beretningen om «Willie» Horton ble stående som et kroneksempel på manglende hederlighet, og i pressen følte mange seg brukt. Redaksjonene hadde latt kandidatene sette dagsorden på sviktende grunnlag. De første forsøkene på sannhetspatruljering antydet en mer konfronterende holdning, men hellet var vekslende, særlig på TV. Jamieson ledet et forskningsprosjekt som endte i en bok med den megetsigende tittelen Dirty Politics, og hun slo fast at faktasjekkingen i 1988 i noen tilfeller hadde bidratt til å forsterke løgnene som skulle avsløres. Ved å vise bilder med falske påstander på skjermen, mens reporterens rettelser bare kunne høres, fant Jamieson at det var bildene som ble husket best. For å gjøre en effektiv kritikk mulig, prøvde hun og hennes team ut en rekke teknikker på fokusgrupper, til de stod igjen med en slags visuell grammatikk for faktasjekkere: Reklamen som etterprøves skal vises på en skråstilt TV som selv filmes, slik at vi bokstavelig talt ser på noe som har vært på TV. Slik risikerer seerne heller ikke å forveksle reklamebildene med den ordinære nyhetsdekningen der de omtales. For å forsterke den verbale tilbakevisningen av feil, skal nøkkelordene legges i store bokstaver over reklamen. «Feil», «misvisende», «ufullstendig».



I dag er disse visuelle grepene trygt etablert, slik at seerne lett kan kjenne igjen kritikken og vite hva de ser. Dessverre for sannhetsoptimistene ser Glenn W. Richardson, forfatteren av boken Pulp Politics, ut til å ha rett i sin antakelse om at kandidatene søker sjangere som gjør deres reklamer enklest mulig å forstå. Selve faktasjekkformatet er blant de hyppigst kopierte der en kandidat trenger å slå tilbake mot angrep. Da finner de frem den skråstilte TV-en, en myndig kommentatorstemme og like sterk vilje til å reprodusere fordømmende faktasjekksitater i skjermens fulle bredde, som i en filmtrailer med rader av terningkast seks. Sannheten setter fri, også den som egentlig er ute etter noe annet.

Political TV Ad Archive
Til valget i 2016 lanserte stiftelsen Internet Archive et nettsted som bringer reklamekritikken et skritt videre. Der, i det nye Political TV Ad Archive legges ikke bare alle TV-sendte politiske reklamefilmer, koblet med faktasjekk-artiklene som beskriver dem, men leseren finner tabeller som viser hvor mange ganger de er vist, hvor og med hvilken avsender. På en og samme side står navnet på organisasjonen som har betalt og godkjent reklamen. Alt er «open source», slik at datasettene om hver enkelt reklamefilm kan lastes ned og brukes fritt. En del opplysninger legges inn manuelt, mens slikt som antall visninger mates inn automatisk ved bruk av programvare som gjenkjenner lyden fra hver enkelt film hver gang den sendes. Tiltaket er finansiert av flere store stiftelser til fremme av en opplyst presse og offentlighet.

Tøyer strikken
Alle de gode tiltak og hensikter til tross, det er ingen grunn til å forvente en offentlighet uten politisk reklame som tøyer strikken. Den åpenbare årsaken er at kandidatene ikke ytrer seg som deltakere i et prosjekt for å raffinere den allmenne politiske debatten, men som konkurrenter om makt. Faktasjekkerne og kandidatene er ikke ute i samme ærend. Men begrensningene i sannhetssøkernes gjennomslag skyldes også forutsetningene de selv har satt. Med få unntak er det rene faktaopplysninger – strengt definerbare brokker av virkeligheten – som blinkes ut for kritikk. «Vi er bare interessert i etterprøvbare fakta», skriver Washington Post om sin Fact Checker. Alt annet reduseres til personlige meninger og fortolkninger. Er det da hele den TV-sendte reklamen som analyseres? Metoden forutsetter at alt som ikke kan måles eksakt, er av liten eller underordnet betydning. Her har Richardsons analyse sin store styrke. Han gir oss muligheten til å snakke om innhold som verken kan være sant eller usant.

Dukakis og stridsvognen
Da George Bush i 1988 sendte ut en reklame som viste motkandidaten Michael Dukakis kjørende omkring i stridsvogn med en hjelm som var for stor og et ansiktsuttrykk som fikk ham til å se tåpelig ut der han tittet ut på toppen av det tunge, klumpete kjøretøyet, rullet tekst med påstander om hans forsvarspolitiske tilkortkommenhet over skjermen. Denne teksten gikk rett i garnet til faktasjekkerne, men uten at det hjalp Dukakis. Dette var blant filmene Jamieson viste fikk drahjelp, ikke motstand, ved å kritiseres på TV i 1988. Bare teksten ble tilbakevist, ikke inntrykket av en litt for liten mann i skjorte og slips, altfor langt fra skrivebordet sitt. Det var det ingen som kunne faktasjekke.

Richardson førte ikke opp reklamen som «forsvarspolitikk», men som «satire». Komikken ble skapt i kontrasten mellom machobildet Dukakis forsøkte å skape av seg selv og bildene som ble vist på TV, godt hjulpet av påstandene i den rullende teksten. Satirens budskap, som ikke er uttalt og derfor ikke kan prøves, er at Michael Dukakis er latterlig, lite maskulin, han mangler innsikt i sin egen fremtoning, og er altså uegnet som landets øverstkommanderende. Bare det siste er i nærheten av å kunne fanges opp av sannhetstesterne. Ulempen med å satse på Richardsons metode er selvsagt at man heller enn å sette et antall Pinocchio-neser som Washington Post gjør, må skrive et fortolkende essay. De humanistiske fagene trenger mer enn en stortingsmelding og noen debatter på Litteraturhuset for at beinharde faktasjekkere skal la seg erstatte av en fremtidig fortolkningsskvadron.

Hør Hallvard Notaker i samtale med Bente Kalsnes og Ketil Raknes i Bokprat: