En stor skam

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. På skolen, der de får lov til å gå, slik at de hver dag skal få føle på sin egen annerledeshet. Eller på mottaket. Dag eller natt. I år etter år. Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.

I en uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke, 26. januar 2011 står det å lese: ”Vi har fått en underklasse av mennesker uten rettssikkerhet og grunnleggende rettigheter som lever midt i blant oss. Noen har bodd her i nærmere tjue år. Andre europeiske land har tatt konsekvensene av tilsvarende situasjoner i sine land, og iverksatt ulike reguleringsordninger eller amnestier for å få bukt med den uholdbare, humanitære situasjonen.” Jeg kom til å tenke på disse linjene, fordi jeg nettopp leste at den samme kirken har fått en bot på 93 000 kroner av selveste Staten. For en ting er at bispene er store i kjeften, det får man tåle. Men ikke at kirketjeneren i Hinna menighet får fortsette å stå i jobb. Han er nemlig en ureturnerbar oppvigler fra Etiopia. Også andre arbeidsgivere som har vist sin solidaritet med de aller svakeste, får nå bøter som svir. På denne måte pisker staten disse menneskene inn i svart arbeid. Dette får utspille seg under en regjering der Det Norske Arbeiderpartiet sitter med tømmene. Hva tenker dere i LO om dette?

Listen over de ”andre europeiske land” som uro-bispene sikter til, er for øvrig ganske lang, og heller pinlig for oss her oppe i pengebingen. Det viser seg faktisk at de aller fleste europeiske land har tatt til vettet når det gjelder de ureturnerbare. I Sverige lar man for eksempel nåde gå for rett, og lar 17 000 bli i 2006. Samme år lar nederlenderne 33 000 få bli. I Storbritannia behandler man 197 000 avslag på nytt, og lar 161 000 få opphold. Osv.

Men i Norge her man altså store problemer med å forholde seg til fire hundre barn. Det er nesten ikke til å tro, men bare nesten. I forbindelse med 150-årsdagen for Nansens fødsel i fjor, var det enkelte som tok til orde for at disse barna, som alle har vært i Norge i mer enn tre år, skulle bli utstyrt med Nansenpass. Men de ble raskt og effektivt ignorert. Man skal være forsiktig med å blande de døde inn sammenhenger der de levende holder dom over hverandre. På en annen side har man utvist noe såpass ynkelig som vanlig kristen nestekjærlighet tidligere, uten at samfunnet gikk opp i liminga av den grunn. I 1996 ga daværende justisminister Anne Holt amnesti for barn som satt i kirkeasyl . Elleve av femten familier fikk bli i Norge. I både 2004 og 2006 viste Stortinget storsinn, og vedtok forskrifter som ga papirløse barn med lang botid opphold. Så altså: Hva er problemet nå i 2012? Misnøyen med måten disse barna blir behandlet på, er stor i Kongeriket. Og den er økende. Jeg har fulgt dette nøye de siste månedene. Det er ingen ting som tyder på at det er snakk om et blaff på Facebook. Tvert imot er det helt klart at vi etter hvert er mange som sitter og venter på å finlese den nye stortingsmeldingen som er bebudet denne måneden. Den som bærer tittelen ”Barn på flukt”. Der bør det helst ikke stå alt for mye svada.

 

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 28. januar 2012.