En helvetes sommer

Jeg er neppe den eneste som priser meg lykkelig over at det ikke er jeg som skal felle en dom som kan sende Jensen inn bak murene i 21 år. Der det venter noen hundre litt uvørne gutter som han selv har fått bak lås og slå. For et mareritt for en pensjonert politimann, som attpå til har vært både berømt og beryktet for å tråkke sine egne stier i kriminalitetens villniss. Alt ettersom hvem som til enhver tid har snust på sporene hans.

Rettssaken mot Eirik Jensen og Gjermund Cappelen utviklet seg nøyaktig som jeg hadde tenkt meg på forhånd. Etter 68 dager i Oslo Tinghus, vet jeg ikke noe særlig mer om Jensens skyld eller uskyld enn det jeg visste da saken ble åpnet i vinter. Jeg er neppe den eneste som priser meg lykkelig over at det ikke er jeg som skal felle en dom som kan sende Jensen inn bak murene i 21 år. Der det venter noen hundre litt uvørne gutter som han selv har fått bak lås og slå. For et mareritt for en pensjonert politimann, som attpå til har vært både berømt og beryktet for å tråkke sine egne stier i kriminalitetens villniss. Alt ettersom hvem som til enhver tid har snust på sporene hans.

Med Gjermund Cappelen blir alt betydelig enklere. Som gammel lovovertreder kan jeg ikke annet enn å notere meg med rødt at Norges ubestridte mester i tysting blir avspist med tre års strafferabatt. Det får ikke hjelpe at jeg selv spilte i åttende divisjon, og stort sett satt på benken hele tiden. Forakten for tysteren sitter i beinmargen min. Jeg kan ikke noe for det. Han føler seg lurt, sier han. Ja, Gjermund Cappelen. Du ble lurt. Og hans forsvarer Benedict de Vibe har naturligvis hundre prosent rett i at det etter dette ikke lenger lønner seg å fortelle sannheten om andres forbrytelser til politiet. Særlig ikke dersom det hele i tillegg skulle vise seg å være en løgn bestilt av andre.

Hvem Eirik Jensen egentlig er, er det foreløpig bare Vårherre og Djevelen som vet


Og det vet vi ikke noe om. Akkurat som vi heller ikke vet noe om hva Eirik Jensen egentlig mente med alle disse værmeldingene som han til stadighet sendte til Cappelen. Som altså kanskje var hans venn og makker, og kanskje det motsatte. Som Eirik Jensen hevder. Likevel er jeg neppe den eneste som har problemer med å forstå at samme Jensen, som altså hadde tett omgang med Cappelen i et par tiår, ikke en gang hadde mistanke om at den samme Cappelen var en av de aller største guttene på banen. Når alle andre visste det. I alle fall alle gangstere i Oslo og omegn, pluss politiet i Bærum. Akkurat den der er like vanskelig å svelge som femti gram tørr libaneser i det tollerne vinker deg til side på Svinesund.

Men Eirik Jensen skal ikke dømmes på hva jeg eller andre kan svelge. Ikke på rykter og antakelser heller. Han skal dømmes dersom bevisene mot ham er hevet over enhver rimelig tvil. Og vi skal alle være veldig takknemlige for at vi bor i et land der det hersker juridiske prinsipper av denne kaliberen. I de fleste land i verden er det ikke slik. Tatt i betraktning hvor mye som har ligget i potten for både for tiltalte, politi og påtalemakt, har hele prosessen virket sober og ryddig for oss som har hengt på gjerdet. Alt sammen styrt med fast hånd av Tingrettsdommer Kim Heger, som til og med har bidratt med et par tørrvittigheter midt oppe i det tunge alvoret. Ufrivillig humor brakte også avisa Klassekampen inn i saken, med et førstesideoppslag om at Eirik Jensen hadde vært på ”krimfest hos Cappelen”. Så viste det seg altså at Gjermund Cappelen ikke hadde arrangert krimfest på Ila sikringsanstalt for å feire Eirik Jensen, men at forlaget Cappelen Damm hadde invitert samme Jensen for å delta på sin årlige fest for kriminalforfattere. For å snakke om den nye boka si.

Eirik Jensen på Krimfestivalen
Eirik Jensen og Torgrim Eggen intervjues av Anne Grosvold på årets Krimfestival.

Hvilket minner oss alle på at vi lever i en ny tid med nye seder og skikker. Den siktede i den mest spektakulære rettssaker i moderne Norsk historie, lar seg bokbade under årets Krimfestival i Oslo, sammen med en håndfull andre politifolk som også har blitt krimforfattere, før Jensen igjen vender tilbake til rettssalen og aktors dirrende pekefinger, mens de andre krim-forfatter-politifolka fortsetter landet rundt for å signere bøker, og fortelle om livet som ærlig purk uten riper i lakken. Diskusjonen om virkelighetslitteraturen har for lengst nådd krim-sjangeren, og hvorfor i all verden skulle den ikke gjøre det. Om Eirik Jensen og hans skyld, eventuell uskyld, kryssing av grenser, rykter, fakta og fantasi, kommer det til å bli skrevet et helt bibliotek, og filmene og tv-seriene er allerede under planlegging.

Nytt i tiden er imidlertid ikke støttegrupper, og enkeltpersoner som tror på tiltaltes uskyld, eller som lover å stå ved hans side i tykt og tynt. Hvem Eirik Jensen egentlig er, er det foreløpig bare Vårherre og Djevelen som vet, men det er ikke vanskelig å leve seg inn i det nesten umenneskelige presset denne mannen har stått under i løpet av de siste åra. At enkelte i støttegruppa hans på Facebook åpent støtter ham ”selv om det skal vise seg at han er skyldig”, viser bare at alt er ved det gamle, selv i vår moderne tid. Blir Jensen dømt til fengsel er det bare å spyle hasjstøvet av trailerne og laste dem med håndskrevne brev fra fjern og nær isteden. Han kommer til å måtte ha eget postkontor på Ullersmo.

Men før det skal Jensen og hans nærmeste gjennom den lengste sommeren i universet. Sommeren 2017. Juni. Juli. August. September. Da skal endelig Kim Heger & co sprette konvolutten og forkynne budskapet. Skyldig. Ikke skyldig. Det er ikke noe rart hovedpersonen selv omtaler de kommende månedene som «et helvete”.

Akkurat det er det ikke vanskelig å tro ham på. Og tro meg også. Som blogger er det faktisk ikke særlig vanskelig å stå over den opplagte slutten og billige poenget denne gangen. Været blir uansett akkurat som det blir. Ingen bør varsles om noe som helst.

Les også Sannheten og løgnen