En annen dans

Dokumentar og samfunnEn annen dans
Estimert lesetid 4min

Folkebiblioteket bør ha hele folket bak seg hver gang noen så mye som drømmer om å komme med sparekniven.

Mitt faste årlige norgesbesøk finner alltid sted i november. I år har jeg vært på veien i tre uker. Det er rekord. Jeg har ikke vært så lenge i Norge siden jeg forlot landet for snart 30 år siden. Jeg er på turné. Om kveldene og nettene sitter jeg mye på hotellrommet og ser på TV. Novemberturene til Norge gir meg en følelse av å få tatt tempen på landet på en annen måte enn når jeg sitter hjemme i Tyskland og leser norske nettaviser.


På dagen i dag for to år siden, satt jeg ute på Nøtterøy og skrev om bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo. Om angst og oppgitthet blant befolkningen. Om politiets maktesløshet. Overgrepene som skjedde natt etter natt, i uker og måneder, uten at noen klarte å sette en stopper for det. I den vesle byen Oslo. En by jeg alltid har elsket, og hvor jeg har tilbrakt et tiår av mitt liv.

I år er det overfallsbølgen som har preget nyhetsoppslagene, i aviser og på TV. Sammen med «Skal vi danse» og «Stjernekamp». Jeg kan bare konstatere at mens det på skjermen serveres sang og dans på oppsiktsvekkende høyt nivå, går det mot et nytt lavmål ute i gatene. Der er det en annen dans. Barn og ungdom som raner hverandre.

Og mens det hagler med nedsatte utvalg og komiteer, og den ene etter den andre står fram med sine forslag og bekymringer, sin oppgitthet og skuffelse over tingenes tilstand, får dette forunderlige teateret bare fortsette. Mens politiet gjentar replikken fra to år siden. Vi er maktesløse. Det er ikke sånn i Hamburg. Det er ikke sånn i Berlin eller Amsterdam. Men i Oslo, Europas overdosehovedstad, er det slik. Der klarer man ikke, selv når man setter alle kluter til, å holde kontroll på en liten gjeng innvandrerbarn som har sklidd ut. Hvorfor er det sånn? Jeg vet ikke. Den norske maktesløsheten er aldeles ubegripelig for meg.

Men la meg få trekke ut en annen tråd av Det Norske Nøstet, som i det minste lar seg knytte sammen med den første. Da flere av Oslos bibliotekfilialer ble truet med nedleggelse tidligere i høst, reagerte befolkningen kontant, og med stor handlekraft. «Ikke rør biblioteket vårt!» var den klare meldingen som kom øyeblikkelig i avisinnlegg og på sosiale medier. Biblioteket på Tøyen og andre sto fram – ikke bare som det biblioteket jeg husker fra min barndom – men som moderne møtepunkt for folk fra ulike kulturer, aldersgrupper og sosiale lag. Jeg skal ikke påstå at det norske folkebiblioteket er det eneste stedet der man har lykkes med dette, men jeg kan i alle fall ikke komme på et bedre eksempel.

Personlig var jeg fullstendig klar over dette på forhånd, siden det som bringer meg til Norge hvert år i november, er nettopp besøk rundt om på bibliotekene. Ved selvsyn og i samtale med bibliotekarene, har jeg for lengst forstått hvilket kraftsentrum det lokale biblioteket kan være. Og et viktig stikkord kan være «tilhørighet». Å finne et feste et sted. Å ha et sted å gå der man uansett kan føle seg velkommen, og hvor det ikke koster et rødt øre å tre inn. Det siste er ekstremt viktig. Å gå på biblioteket skal aldri koste penger. Det må være et ufravikelig prinsipp for alle som ønsker å kjempe mot nedleggelser eller innskrenkninger av denne viktige institusjonen.

Og til slutt, (dette forventer jeg ikke å bli trodd på, det er nesten litt spooky): Mens jeg nå sitter og skriver i det norske folkebibliotekets tjeneste, så å si, fordi jeg tror det representerer en medisin, en vaksinasjon mot den sykdommen som nå herjer Oslos gater, får jeg en melding på øret om at æresprisen under årets Brageprisutdeling går nettopp til folkebiblioteket og alle de som arbeider der.

Det er fantastisk og fortjent. En pris som dette kan dessuten være god å ha i tida som kommer. For selv om vi har fått forsikringer om at ingen bibliotekfilialer skal røres i Oslo i denne omgang, skal ikke budsjettet vedtas før i desember. Og nye omganger venter i årene som kommer. Dessuten er det mye Norge utenfor Oslo også, det er der de fleste bibliotekene befinner seg. Folkebiblioteket bør virkelig ha hele folket bak seg hver gang noen så mye som drømmer om å komme med sparekniven.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 22. november 2013.