Du svarte sigøyner

Jeg er oppvokst på landet i 50- og 60-årene, altså før begrepet »romfolket» var oppfunnet og den gang Du schwarzer Zigeuner var en slager. Min bestefar hadde landhandleri hvor man blant annet solgte øl, et sted mange stoppet på veien mellom Årjäng og Mysen. Jeg husker min mor som ropte «sigøynerne kommer» og at vi måtte låse døra. De – det kunne like gjerne ha vært tatere for vi skilte ikke mellom dem og sigøynere den gangen – kom med hest og vogn, senere i lastebiler. De ønsket å selge kammer og kjeler og tulleting og kalte min mor frue med rar svensk aksent.  Det gjentok seg alltid, etter noen øl ble det knivslagsmål i ripsbuskene. Vi pustet lettet ut og telte sølvtøyet etter at de hadde forduftet. Uønsket. Men vi levde lenge på opplevelsen. 

De er skitne og de stjeler som ravner

Her i det kjølige ferielandet Brasil får man gjerne nye perspektiver på norske forhold. Rio de Janeiros største avis, O Globo,  har en forsidesak om Syrias diktator Assad, som kanskje har flyktet fra Damaskus. Det norske motstykket Aftenposten krever at romfolket må flytte. Interessant å lese om den voldsomme fremmedfrykten og aggresjonen som herjer Norge, to dager før ettårsdagen for 22. juli. Jeg ser at noen av mine mer perifere Facebook-kontakter bruker ord som rotter og undermennesker. Alt vi har bygget opp i Norge står visstnok i fare for å bli rasert av snyltere.

Bilder fra sigøynerleiren på Årvoll viser engstelige og sinte, men nysgjerrige beboere som betrakter sine nye naboer gjennom gjerder. Tankene går lett til zoologisk hage. Men hvem er reddest for hvem? Det har visstnok vært forsøk på voldsbruk mot leiren. Hylland Eriksen mener den voldsomme aggresjonen skyldes at romfolket passer dårlig inn i et statssamfunn som det norske. Det har han vel rett i. Sånn sett passer de jo ikke lenger inn i Europa i det hele tatt. De har ikke lenger noen funksjon.  Tusketing handler vi nå på nettet og småjobber gir vi til polakkene. Så hvor skal de gjøre av seg da?

De fleste norske romfolk fullfører ikke grunnskolen – myndighetene vet ikke en gang hvor mange norske rombarn som er i skolepliktig alder. Bare få har arbeid. Mange går på trygd, er funksjonelle analfabeter og bor i kommunale boliger, tross flere tiår med satsing på å få norske romfolk på skole og inn i vanlige boliger og jobber. (Nei, sitatene i kursiv er ikke leserinnlegg på VG-nett, men tatt fra offisielle utredninger og oppslagsverk).

Sigøynere i Brasil i tidligere tider

Jeg ble altså litt interessert i dette med sigøynere. Først googlet jeg Brasil+ciganos. Her er det omtrent 600 000, men ingen vet det helt sikkert.  Offisielt heter det jo at sigøynerne har bidratt til å forme den brasilianske kulturen og identiteten. De har til og med fått tildelt en dag i året, sigøynernes dag. Offisielt eksisterer det ingen diskriminering av dette folkeslaget. Samtidig minnes det om at president Juscelino Kubitschek, kjent for den store industrialiseringen av landet,  var av sigøynerslekt.

Men googler man litt dypere,  finner man de store understrømmene. I et land hvor man ikke synger om barn av regnbuen, men er det, er språkbruken riktignok mindre vulgær enn i Norge. For noen år siden slo sigøynere seg ned på nabotomten til en skole i delstaten Goiás. Rektor på skolen protesterte fordi hun var redd for barnas ve og vel. Innbyggerne i området kom etter hvert til for å jage sigøynerne. Et eksotisk innslag, så lenge de holder seg et annet sted. Sigøynerne måtte bort. Et folk som ikke sender barna på skole eller har fast bosted ble et skremmende fremmedelement i Kubitscheks nasjon av bilfabrikker og høyblokker. En kultur med åpenbare kritikkverdige trekk, som er uforenlige med et liberalt samfunn. Uønsket her også.

I Sveits på 1470-tallet var det lov å skyte signøynere, og mest gjevt av alt var det hvis pilen gjennomboret en gravid kvinne. De første, organiserte sigøynerforfølgelsene man kjenner til i Norden startet i 1498. Da vedtok den svenske riksdagen at alle sigøynere skulle utvises fordi de var forrædere av kristendommen. Enkelte steder i Europa ble det også lov å ta sigøynere som slaver, og i Russland ble denne loven opphevet først i 1861. Trolig ble så mange som 500 000 sigøynere drept i nazistenes konsentrasjonsleire under annen verdenskrig. Frankrikes president Nicolas Sarkozy varslet i juli 2010 at rundt 300 sigøynerleirer skulle rives innen tre måneder.

Så googlet jeg litt rundt sigøynere i litteraturen. Merkelig. Veldig mye kretser rundt en magisk kultur og et fysisk attraktivt folk. Men selvsagt blandet med den fascinerte betrakterens utilslørte frykt. Som forfatteren Joaquim Maria Machado de Assisuttrykte det, «bare med de øynene som djevelen hadde gitt henne…har du noensinne sett øynene hennes? Det er øynene til en innsmigrende og tilgjort sigøynerkvinne». Nå døde Machado de Assis allerede i 1908, men klarte vel likevel å sette ord på det nordmenn skulle tenke i 2012.

Sigøynerpike – tiltrekkende og farlig på samme tid

I Andalucia og  litt nyere tid oppstod mer balansert litteratur. García Lorca var selv sigøyner. I 1928 kom hans balladesamling Romancero gitano, som er oversatt til norsk på Bokvennen forlag – Sigøynerballader.  Lorca trekker  sigøynernes mytologi og tradisjon inn i den rasjonelle nåtiden og skildrer gjennom et bildespråk sigøynernes vanskelige kår, uvegerlig knyttet til lengsel, seksualitet, vold og død.

I Aschehougs flotte Spor-serie finner vi boken Begrav meg stående: Isabel Fonseca levde sammen med sigøynere i fire år og fikk et unikt innblikk i deres tenke- og levemåte. Her skildrer hun deres syn på arbeid, ekteskap og religion, og hun forteller deres historie helt siden utvandringen fra India for tusen år siden. Sigøynerne har ingen egen stat, synger ingen nasjonalsang, tilber ikke noe hellig skrift. De har aldri ført krig mot et annet folk. Deres eneste sanne fedreland er veien og reisen. Isabel Fonseca lytter til sigøynernes egne sanger og fortellinger. Hun oppfatter sorgen, men også stoltheten i deres ord: «Begrav meg stående. Hele mitt liv har jeg ligget i kne.»

La oss ta med underholdningsromanene. Uten å nevne navn, for jeg blander dem ofte sammen. Jeg mener å huske følgende plott fra opptil flere bøker: Sigøynerfølget kommer til bygda. Den vakre fiolinspilleren med de hvite tennene og de svarte øynene gjør et uutslettelig inntrykk på storbondens datter. Det oppstår søt musikk ved tjernet og storbondens datter blir gravid. For alltid vil sigøyner-genene være til stede og føre skam over familien. Slutten varierer. Noen ganger blir heltinnen med sigøynerfølget til slutt, utstøtt av familien. Noen ganger velger hun ensomheten og skammen gjennom å leve videre på storgården, gjerne i et ulykkelig ekteskap. Fascinasjon for det ukjente og søt sigøynermusikk altså, men samtidig en voldsom fordømmelse fra storsamfunnet uansett valg. Skammen er det man er og det kan man ikke løpe fra.

 

Sigøynerleir i Norge i 1968. Leiren bak gjerdet til høyre.

I etterkrigstiden foregikk det sterilisering av norske sigøynere og tatere utført ved norske sykehus og psykiatriske institusjone, under dekke av at disse menneskene var «åndssvake», «asosiale», eller «omstreifere». I alt 2-3 000 sigøynerbarn ble skilt fra foreldrene og tvangsplassert i barnehjem, fosterfamiler, og i tvangsleire drevet av norske misjonsorganisasjoner. 

Å tilhøre en forfulgt gruppe gjør kanskje noe med folk? Er det slik at sigøynerkulturens betenkelige sider er oppstått som en følge av å være utstøtt? Gjelder dette også tradisjoner som går på å gifte bort ni år gamle døtre  eller å lære opp barna til å stjele, slik jeg leser i VG at de gjør?  Er dette mennesker som har evnen til å lære? Hvis vi rekker ut en hånd, vil de da stjele klokken vår? Mener de noe selv utover at de vil ha trygden vår? Er dette mennesker man kan snakke med i stedet for å snakke om?

Til slutt en liten historie fra virkeligheten:  Hvordan trekke 1,4 millioner mennesker til Frognerparken i løpet av noen korte sommermåneder? Svaret man fant i 1914 var like enkelt som det var kontroversielt. Til høyre for hovedinngangen av parken opprettet man nemlig en Kongolandsby bestående av 20 stråhytter og 80 svarte afrikanere. Vips strømmet folk til området i hopetall. Og suksessen var sikret. Den opprinnelige planen var å stille ut samer, men ideen ble forkastet da det ble ansett for upassende å stille ut norske borgere.

Vi ser på negere – Oslo 1914

Ikke egentlig så stor forskjell mellom negerlandsbyen, gjerdet på Årvoll og gjerdet i zoologisk have, er det vel? Hvordan tror vi det føles å bli sett på gjenom et gjerde? At sigøynerne er kommet frivillig, er kanskje mest fordi de ikke har noe valg?

Og så vil jeg ønske alle nordmenn en god markering av 22. juli på søndag.