Det store skatteranet

Vi har et ti milliarder kroner stort hull i skattesystemet vårt. At de største selskapene ikke betaler skatt på linje med resten, går utover alle oss andre. Heldigvis er det mye vi kan gjøre for å rette opp skjevhetene.

Portrett av Marianne Marthinsen og Maria Walberg
I «Rødt lys» skriver Marianne Marthinsen og Maria S. Walberg om hvordan store selskaper lurer unna skattepenger, og hva vi kan gjøre for å motvirke det. (Foto: Anna-Julia Granberg)

Store dokumentlekkasjer som Paradise Papers, Lux Leaks, Panama Papers og Swiss Leaks har vist det gang på gang: Det er fullt mulig å vri seg unna å betale skatt, hvis man bare har nok ressurser.

Metodene som brukes i flernasjonale selskapers skatteplanlegging kan være ekstremt kompliserte, men kjernen i det som foregår er likevel ganske enkel. Kostnader og gjeld plasseres i høyskattland, inntektene sendes til lavskattland – gjerne etter flere ledd med selskapsstrukturering. Gjennom å utnytte at et konsern består av ulike selskaper som opererer i flere land, oppnås skattefordeler som ikke er tilgjengelige for selskaper som bare har virksomhet i Norge.

To danske og en fransk økonom har i et felles forskningsprosjekt beregnet at vi på verdensbasis snakker om nesten 5000 milliarder kroner som årlig flyttes til lavskattland gjennom såkalt overskuddsflytting. Det tilsvarer nesten 40 prosent av det flernasjonale overskuddet (definert som overskudd i flernasjonale selskaper som er opptjent utenfor landet der morselskapet er registrert). Sammenliknet med andre studier er dette et beskjedent anslag.

Ved å bruke de samme metodene for Norge, kommer vi fram til at anslagsvis 40 milliarder kroner i selskapsoverskudd flyttes til lavskattland. Hadde disse pengene blitt beskattet i Norge, ville skatteinntektene økt med mer enn ti milliarder kroner. Det er like mye som de samlede bompengeinntektene i Norge i 2017. For en slik sum kunne vi finansiert gratis barnehage til alle barn i Norge. Vi kunne nesten doblet jernbaneinvesteringene. Eller vi kunne senket inntektsskatten med ett prosentpoeng for alle personer, dersom det var den ønskede prioriteringen.

Problemene med denne pengeflyttingen er likevel større enn konsekvensene av reduserte skatteinntekter. Det er langt fra alle selskaper i Norge som benytter seg av mulighetene for å flytte overskuddet ut av landet. Rene nasjonale aktører kan i liten grad benytte disse teknikkene, og vil dermed kunne stå overfor en høyere effektiv beskatning enn sine flernasjonale konkurrenter. Konsekvensen kan bli at bedrifter som ikke tilhører en internasjonal interessesfære utkonkurreres, fordi rammevilkårene er så ulike.

Det er heller ikke bare aktive selskaper som benytter seg av mulighetene til å flytte penger gjennom en flernasjonal selskapsstruktur. Ved å opprette såkalte skallselskap, selskap som i realiteten har liten eller ingen aktivitet, kan også privatpersoner og kriminelle nettverk benytte de samme metodene for å flytte utbytte fra korrupsjon, svindel, underslag, ulovlig våpenhandel og narkotikahandel til godt gjemte skjulesteder.

Avsløringene i Panama Papers viste hvordan etablerte finansinstitusjoner er vevd sammen med kriminell eller tvilsom virksomhet i skatteparadis. For eksempel hadde nordiske banker som DNB og Nordea benyttet seg av et av de mest beryktede advokatselskapene i verden – Mossack Fonseca i Panama – til å opprette hemmelige selskaper på vegne av nordiske kunder. Blant de andre på kundelista til Panama-selskapet fant man alt fra narkobaroner til våpensmuglere.

Jo større de økonomiske forskjellene er, desto mer rikdom samler seg på få hender og desto mer spesialiserer disse tilretteleggerne seg på å gjemme unna de virkelig store formuene.

De fleste av oss vurderer ikke aktivt om det vi tjener eller eier, skal rapporteres til, eller skjules for, skattemyndighetene. Informasjon om lønn, pensjon og kapitalinntekter i Norge oversendes automatisk, og vi sjekker at det ser riktig ut når skattemeldingen kommer i april.

For de virkelig rike kan saken forholde seg ganske annerledes siden store deler av inntekten kommer fra forvaltning av formuen, ikke utført arbeid, og det er bygget opp en stor industri som kan hjelpe til med å skjule formuer utenlands. Jo større de økonomiske forskjellene er, desto mer rikdom samler seg på få hender og desto mer spesialiserer disse tilretteleggerne seg på å gjemme unna de virkelig store formuene.

En konsekvens av dette er at de økonomiske forskjellene blant folk er større enn det offisiell statistikk viser.

Den voksende skeivfordelingen av kapital er blant vår tids største problemer. Aller mest problematisk er det i delene av verden med flest fattige, og med størst ulikhet. Anslagsvis åtte prosent av hele verdens finansformue befinner seg i skatteparadis. For Afrika er denne andelen rundt 30 prosent. For Russland og oljerike land i Midtøsten rundt 50 prosent.

Den massive pengestrømmen ut av land er et stort hinder i arbeidet for bedre helsetjenester, infrastruktur og utdanning. At store verdier samler seg hos få personer svekker etterspørselen i økonomien, siden de rikeste sparer mer enn de med lavere inntekt. Det svekker den økonomiske veksten. Jo større andel som tilfaller de rikeste, jo svakere vekst i BNP – og omvendt. Det bidrar til økt sannsynlighet for finanskriser, blant annet fordi personer med høy formue er villige til å ta større risiko enn andre. Det bidrar til at muligheter og valgfrihet er svært ujevnt fordelt, til sosial uro og at makt og innflytelse samles på få hender.

I vår bok Rødt lys – det store skatteranet og hvordan vi kan stoppe det, fremmer vi 16 konkrete forslag til hvordan vi kan tette dette hullet i det norske skattesystemet. Vi foreslår endringer i skattereglene, for å gjøre det både vanskeligere og mindre attraktivt å flytte overskudd ut av Norge. Vi vil bruke den markedsmakten Norge har gjennom offentlig eierskap og investeringer. Og vi vil ha mer åpenhet, bedre kontroll og strengere regulering av advokat- og konsulentselskaper som bistår selskapene i sin skatteplanlegging.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 28. august 2019