Det koster å være fri

Dokumentar og samfunnDet koster å være fri
Estimert lesetid 6min

Jeg elsker frihet så høyt at jeg ikke kan tallfeste hvor mange mennesker jeg er villig til å ofre for den.

Vi tok Osama. Det føles som om jeg bidro. Norge har vært med å lete etter ham. Norge er med i NATO, som ledes av USA, som klarte brasene. Og jeg bor i et land som har tildelt Barack Obama den fineste fredsprisen i hele verden og dermed oppmuntret ham i Krigen mot terror. Selv om Det hvite hus har sluttet å bruke det uttrykket. Norges og USAs ledere har erklært at likvidasjonen er en gladsak, at dette var en merkedag i Krigen mot terror. Derfor har jeg dårlig samvittighet over at jeg ikke har feiret mer synlig.

I motsetning til mange frihetselskende nordmenn kommer jeg ikke med anonyme forslag på nettet til hvordan man mest effektivt kan krenke Osama bin Ladens jordiske levninger, for eksempel ved å fiske liket opp av havet, kverne det opp og bruke det til grisefôr. Jeg har ikke lagt griseører på muslimske barnegraver. Skaperevnene strekker ikke til. Dessuten blir begge deler for fordekt til å kunne regnes som feiring. Og i motsetning til mange amerikanere var jeg ikke ute i gatene og kastet badeball sist helg. Det er ikke fordi jeg har noe imot friheten, det er bare norsk tilbakeholdenhet. Vi har mye å lære av våre brødre over dammen. Kjærligheten til rettferdighet er ikke noe å skamme seg for, særlig ikke når den kan kombineres med en treningsøkt.

Hadde jeg vært amerikaner, ville denne likvidasjonen fått meg til å se Barack Obama i et nytt lys. Riktignok er det hans feil at bensinprisen er skammelig høy, men han gjør i det minste det som må gjøres for å oppspore og henrette frihetens fiender. ”Jeg vet ikke om denne likvidasjonen er nok til at jeg stemmer på ham igjen i 2012,” ville jeg tenkt, ”men jeg vil ikke utelukke det, særlig ikke om han sørger for stadig å lade de moralske batteriene ved å ta livet av terroristledere og diktatorer i Pakistan og Irak og Afghanistan og Libya og Syria og Iran.” Det kan ikke være noen mangel på onde mennesker.

bin Laden har mange tusen liv på samvittigheten. Ikke like mange som USAs forrige president, men vi må skille mellom liv og liv. De enda flere tusen livene som George W. Bush har på samvittigheten, ble ofret i kampen for frihet for Midtøstens folk: Det ukjente antallet sivile irakere som er døde etter invasjonen i 2003, de som mistet livet under kampene i Fallujah i 2004, sivile irakere og afghanere. Dette har vært tunge avgjørelser å ta, men livet er tross alt en liten pris å betale for friheten.

Krigen mot terror er i følge mine kilder sidestilt med annen krig. Derfor er ikke bin Laden en forbryter, men en militær fiende. Vi har vært i krig mot ham, og er det en ting vi lærte av den annen verdenskrig, så er det å ikke lefle med fienden. Da de tyske nazi-toppene ble tatt ved krigens slutt, de som ikke hadde hatt anstendighet nok til å begå selvmord, ble de satt i fengsel og stilt for retten i Nürnberg. Det virket kanskje som en god og sivilisert tanke den gangen, men dessverre førte det ikke til færre kriger i verden. Derfor har det vært uaktuelt for oss å behandle våre fiender på samme måte i 2011.

bin Laden ble skutt i Pakistan, i byen Abbottabad, i en villa bak fem meter høye murer. En kvinne ble også drept under angrepet, fanget i kryssilden. De første rapportene sa at bin Laden hadde brukt kona som levende skjold, og det forbauset oss ikke. Det hadde vært likt ham: Så feig og kynisk at han gjemmer seg bak en kvinne, så naiv at han trodde det gjorde ham trygg. For er det noe Krigen mot terror har vist, er det at vi som elsker frihet, er villig til å gjøre de nødvendige ofrene.

Det er derfor norske fly kanskje, men ikke nødvendigvis, bomber Gaddafis tilholdssteder i Libya og dreper hans barnebarn. Riktignok kan det være barn i disse bygningene, men det må være foreldrenes ansvar at de plasserer barn så nær militære installasjoner. Selv ville jeg ikke vært så kynisk at jeg ofret mine egne barn, eller, hvis jeg hadde dem: barnebarn, i kampen mot frihet.

I kampen for frihet, derimot, er intet offer for stort. Det er derfor vi ikke må stille spørsmål, eller, i forsvarsminister Grete Faremos tilfelle, ikke må svare på dem. Som det ble sagt i Søndagsavisen sist:

FAREMO: – Jeg kommenterer jo ikke enkeltoppdrag ut over det NATO selv har gjort. Men det er klart at alliansen går etter viktige strategiske mål, og det er jo kommando- og kontrollsenteret i høyeste grad.

PROGRAMLEDER: – Er dette privathuset et militært mål?

FAREMO: – Kommando- og kontrollsenteret er jo det. Og jeg har lyst til å understreke at når jeg ikke kommenterer enkeltoppdrag, så er det jo heller ikke slik at vi trenger å ha vært med på dette toktet.

På denne måten klarte Faremo å kommentere et enkeltoppdrag uten å gjøre det, og dessuten få fram at hvis barn ble drept – kanskje, men ikke nødvendigvis av norske bomber, så var det fordi de bemannet Gaddafis militære samband. Hvis de er døde, er det fordi de fortjente det. En ting er å være en del av diktatorens voldsapparat, men veslevoksen i tillegg?

For å si det med den norske Afghanistan-soldaten i TV-serien Norge i krig: Hovedoppdraget er å ”ta ut dem som forsøker å ta ut oss”. Mindre demokratisk anlagte mennesker kunne finne på å spørre: Ville ikke dette problemet, at noen forsøker å drepe norske soldater i Afghanistan, løse seg selv hvis de ikke reiste dit? Men å spørre ville vært å gi uttrykk for tvil. Tvil er svakhet, og fienden er i stand til å lukte våre svakheter og bruke dem mot oss.

Det gjelder å stålsette seg. Hvis vi ikke dreper deres levende skjold, vil de drepe flere uskyldige mennesker. De vil drepe flere uskyldige enn oss, og sånn kan vi ikke ha det.

Første gang publisert i Dagbladet