Den urimelige mannen

Dokumentar og samfunnDen urimelige mannen
Estimert lesetid 5min

Det er få ting som er så skremmende som å oppdage at vi ikke var ferdige med fortida likevel.

Vold, trusler, den sterkestes rett. Jeg trodde vi var ferdige med alt det der. Men så er det plutselig igjen sånn at den med færrest hemninger får viljen sin, eller i det minste får sette dagsorden. Og man lurer på om det alltid har vært sånn, og at verden bare har vært dekket av et tynt lag med sivilisasjon. Det går en tråd av grusomhet fra 1872 til 2014, og de viser den fram på Nationaltheatret.

Så der satt jeg på første balkong og opplevde Demoner 2014, Geir Gulliksens svært løse gjendiktning av Dostojevskij-romanen De besatte. Scenen var full av forbanna unge menn. De fleste av dem var forbanna på faren til en av dem; Stefan, en berømt forfatter som angivelig hadde kjempet for frihet, men egentlig vært mest opptatt av sex. Slik hadde han, mente de unge mennene, sviktet friheten. Og ekteskapet som institusjon. Og sitt kjønn. Og nasjonen. De skred rundt på stive bein, merkelig kyske, kledd i uniformlignende klær, viftet med våpen og snakket med store bokstaver. Så bar det hele galt av sted og endte med skyting og bomber. Sånn kan det gå, skjønte vi, når foreldrene ikke stiller opp. Det virket kjent, og det var da også meningen. 22. juli er et premiss for oppsetningen, og den kjennes så relevant at alle i salen klarte å la være å sjekke mobilen under forestillingen, unntatt han som satt ved siden av meg og sikkert var midt i en budrunde.

Chuck Palahniuks roman Fight Club (1996) blandet satire, sinne og terroristkitsch. Den satte fingeren så hardt på tidens puls at den nestet stanset blodomløpet. Samfunnet, sier hovedpersonen, lover oss ting vi aldri får råd til med de bedritne jobbene vi har. Vi lever i et dameland. Vi menn, sier han, ydmyker oss for å få lov til å ligge med kvinner. Vi må tilbake til kroppen, til kampen, til æren. «Det som møter en på Fight Club,» sier han, «er en generasjon av menn som er oppdratt av kvinner.»* Mer raseri mot fraværende fedre. Og det hele ender med skyting og eksplosjoner i høyhus. Akkurat som på Nationaltheatret. To år etter filmen Fight Club angrep Al-Qaida USA fordi Osama bin Laden mente USA hadde tatt seg til rette i Midt-Østen, med hans families velsignelse. Og da tårnene raste sammen, hadde vi allerede sett det på kino, mens Pixies spilte «Where is my mind».

Fram til nå har vi assosiert det underliggende raseriet med outsidere. Derfor var det selsomt å se Russlands president ta på seg den samme rollen. Som en mann utenfor sin tid, sveket av det moderne verdenssamfunnet. Vladimir Putin har sagt at Sovjetunionens oppløsning er en av det tjuende århundres største ulykker. Som Chuck Palahniuks navnløse forteller har han bestemt seg for å vinne tilbake æren som andre har rota bort. Ikke bare for seg selv eller for sin generasjon, men for hele det landet som ikke lenger fins. Putin har tatt på seg å spille rollen som den yngste og tapreste sønnen, som en Askeladden med tanks. Det var som om Putin hadde forlest seg på Fight Club, og funnet ut at han ikke ville være (det amerikanerne så sjarmerende kaller) pussy whipped av den økonomiske globaliseringen. Og han minner om Dostojevskijs forbanna, unge menn.

Det opprørende med anneksjonen av Krimhalvøya, i tillegg til de åpenbare bruddene på menneskerettighetene og de skamløse løgnene, var dette: Putin kjempet for å få klokka til å gå baklengs, og vant. Og at bildene av ham i bar overkropp på hesteryggen ikke bare var jåleri, men del av et politisk prosjekt.

Drar man mannsrollen langt nok, ser den ut som en parodi. Men stammefølelsen og aggresjonen ender lett i tragedie, som når en mann blir slått i hjel fordi han heier på et fotballag. Vi skulle vært ferdige med sånt, nå som vi vet at alle mennesker er søsken og at behovet for fysisk utagering kan få utløp gjennom fjellklatring og frisbee. Folk må få slippe å utsettes for mer fare enn de velger selv.

Russlands sabelrasling handler om olje og NATO-raketter og isfrie havner. Jeg vil ikke psykologisere verden. Men vi var på vei mot noe ålreit, mot ett grenseløst Europa der menn kan trille barnevogn og slippe å engste seg for atomvåpen. Antydninger til ny kald krig gjør meg forbanna, men da selvfølgelig på en fredelig, passiv-aggressiv måte. La oss være rimelige. La oss snakke om det. Men vi trenger ikke dette machotøvet. Det er gammeldags og farlig, og vi burde være ferdig med det. Som kolera. Og slengbukser.

Ære i seg selv er fint til sitt bruk. Tradisjon og fedrelandet kan være fine saker, med syttende mai som et nærliggende eksempel. Det må være mulig å si det uten å bli beskyldt for å være nazist av en eller annen kultursvenske i høyhalset genser.

Jeg er ikke redd for menn, bare for menn som er redde for at de ikke er nok mann. Og jeg er redd for voksne menn som ikke har et avklart forhold til sin far. Det får være måte på sure unger.

*I Halvor Kristiansens oversettelse (Damm 2007). Jeg har blurbet boka, men tror ikke det var rare greiene de betalte.

Første gang publisert i Dagbladet