Den korteste vei mellom to punkter

Dokumentar og samfunnDen korteste vei mellom to punkter
Estimert lesetid 6min

Kampen mellom samfunn og individ har stått i Birkelunden. Gjett hvem som vant?

Jeg bor i Oslo, på en navnløs flik bebyggelse klemt mellom Grünerløkka og Torshov. Jeg har gangavstand til sentrum, og benytter meg ofte av det. Veien går gjennom parken Birkelunden på Grünerløkka, hvor man finner minnesmerket for de norske frivillige som falt under den spanske borgerkrigen, og hvor man om sommeren kan oppleve Nord-Europas høyeste tetthet av engangsgriller. Birkelunden er også kjent som stedet hvor Kristin Halvorsen utfordret Carl I. Hagen til debatt under kommunevalgkampen i 1995, men hvor ordskiftet ble stanset av unge mennesker som pælmet egg på Hagen for å skape et bedre samfunn gjennom å begrense ytringsfriheten. En annen, og vel så symbolsk ladet kamp har utspilt seg der. Det var en kamp mellom individ og samfunn, og den foregikk helt fram til i høst, da individet vant.

Fra den gruslagte plassen midt i parken går en asfaltert gangvei ut til hvert hjørne av parken. Når man kommer nordfra gjennom parken og skal videre nedover Thorvald Meyers gate, er det raskere å krysse plenen fra midten av grusplassen mot krysset Thorvald Meyers gate–Seilduksgata enn å gå helt ned i hjørnet av grusplassen og følge asfalten derfra. Den offisielle gangstien blir dermed å anse som en omvei. Mange fotgjengere, kanskje over halvparten, foretrekker den raskeste vei mellom to punkter. Derfor er gresset langs snarveien uopprettelig trampet ned i jorda, og det har oppstått en sti. Hver gang det regner, blir denne stien ei gjørmete stripe. Da går man langsmed stripa, der det fortsatt er noenlunde tørr grunn, og utvider snarveien i bredden. På denne måten har snarveien etter hvert blitt et to meter bredt, hardtrampet jordtråkk.

Parketaten forsøkte for noen år siden å løse problemet med et provisorisk gjerde der fotgjengere tar av fra grusplassen inn på snarveien. Gjerdet besto av en polkagris-stripet plastsnor spent i lårhøyde mellom jernstenger. Dessverre var det ikke mer som skulle til enn at én aggressiv fotgjenger med dårlig tid spaserte rett på snora, så røk den, og dermed fulgte massene etter. Parketaten svarte med ny snor, fotgjengerne slo tilbake igjen, og slik raste kampen til etaten for et år eller to siden i en siste desperat storoffensiv plantet nytt gress der fotgjengere hadde trampet i hjel det gamle. Dette nye gresset varte i flere uker før alt var som før, og nå, høsten 2009, later det til at etaten har erklært slaget for tapt.

En grønn park er et stykke natur som er kultivert til fellesskapets beste, og gresset bidrar gjennom fotosyntesen til å produsere oksygen. Derfor skulle en tro at grønne parker var en kampsak for samfunnsengasjerte, fellesskapsorienterte mennesker. I valgkretsen Grünerløkka skole, hvor jeg stemmer, fikk Ap, SV og Rødt i år til sammen 63,5 % av stemmene. McDonalds-restauranten i Thorvald Meyer har flere ganger fått rutene sine knust, uten tvil på politisk grunnlag. Hvis Carl I. Hagen hadde kommet tilbake, hadde han blitt pælmet med egg igjen. Her er folk så opptatt av samfunn og fellesskap at man ikke vil at luften skal besudles med meninger man ikke liker. Samtidig er det slik at folket på Grünerløkka tråkker ned folkets egen plen for å spare noen meter reisevei. For den enkelte er det best å ta den rette veien mellom to punkter. Når gresset først er forsvunnet, finnes det ikke en gang noen synlig grunn til å gå rundt. Gresset kommer uansett ikke til å vokse opp igjen i år. Folk er trolig mer innstilt på å yte noe for fellesskapet, i dette tilfellet å gå noen meter ekstra, dersom det har en synlig positiv virkning og dersom ikke alle andre gjør det som tjener dem selv framfor fellesskapet. Jeg har studert dem som tar snarveien, og etter klærne å dømme skiller de seg ikke ut i politisk høyrevridd retning. Det kan skyldes at det i vår tid ikke lenger er mulig å se på folk hvor de står politisk. Her holder det å vise til Torbjørn Røe Isaksen. Likevel er det mer sannsynlig at selv de aller rankeste og rødeste oppfatter gangveien som en omvei og dermed et utidig inngrep mot deres personlige frihet.

Jeg følger gangveien. Det gir meg den lune, selvgode følelsen av å være en bevisst og pliktoppfyllende samfunnsborger. Det har hendt at jeg har tatt snarveien, men hver gang har jeg kjent et stikk av dårlig samvittighet. Dette stikket ble kraftigere for hver gang, inntil det ble umulig å ta snarveien. Det ble umulig å tråkke på det stedet hvor gresset hadde vært. Selv om vondt ikke lenger kan gjøres verre, går jeg rundt. Slik viser jeg andre, tenker jeg pliktoppfyllende, at det er mulig å gå rundt. Det er ikke gresset, det er prinsippet. Slaget om snarveien gjennom Birkelunden er tapt, men det fins større og viktigere slag som ligner. Hvis hele samfunn og nasjoner, til og med sammenslutninger av nasjoner, skal bli enige om storstilte og effektive miljøtiltak, er det nødvendig at noen bidrar med tilsynelatende meningsløse ofre. For eksempel kan andre land bli mer innstilt på ikke å ta snarveier dersom Norge viser seg villig til å gå noen ekstra meter. Så får vi heller leve med vår egen selvgodhet. Gode gjerninger blir ikke moralsk forkastelige bare fordi den som utfører dem, føler seg bedre etterpå. Her holder det å vise til Speiderbevegelsen.

Når det gjelder det ikke-metaforiske gresset i Birkelunden, fins det fire løsninger, hvorav to fungerer og bare en er god.

1) Holdningsskapende arbeid. Fungerer ikke. Det har ingenting å si om ett eneste menneske trår på gresset, men når ett menneske gjør det, vil flere følge etter. Det er prisverdig å appellere til fornuft, ansvar og moral, men gjerder er mer effektivt.

2) Gjerder. Ulempen med gjerder er at de er utrivelige, og gjør parken til et lite brukervennlig område. En park hvor gresset er omgitt av gjerder, er strengt tatt en hage.

3) Gi opp. Fungerer for så vidt.

4) Mer asfalt. Bygg gangveier der folk faktisk går, i stedet for der man syns de bør gå. Siden en asfaltert gangvei ikke blir gjørmete i regn, vokser den ikke i bredden, slik snarveien har gjort. Man kunne altså reddet mye plen med litt asfalt. Det ville fungert, det ville vært den korteste veien fra det som fins nå (punkt A) til noe bedre (punkt B).

Første gang publisert i Dagbladet