I AM THE DJ. I AM WHAT I PLAY. Torgrim Eggen om David Bowie.

Kontrafaktisk tenkning er artig. Her er dagens utfordring: Hvordan ville musikkhistorien sett ut hvis det var David Bowie og ikke John Lennon som ble skutt i New York i desember 1980?

David Bowie
David Bowie er popmusikkens mest geniale kameleon. Gjennom 27 studioalbum har han gang på gang prestert å gjenskape seg selv, både musikalsk og imagemessig.

Spørsmålet er ikke tatt ut av det blå. Begge var bosatt i byen på det tidspunktet. Begge hadde bred erfaring med det vi må kalle «usunn» heltedyrkelse, som var det Lennon døde av. De hadde faktisk skrevet en låt om det sammen: «Fame — what you want is in the limo / Fame — what you get is notomorrow / Fame — what you need you have to borrow». Man ønsker selvsagt ikke død over sine helter. Men hvis så galt skulle skje, ville desember 1980 vært perfekt. 1970-tallet var over, og med det en kreativ seriedetonasjon David Bowie ikke skulle gjenta. Som ingen har greid å gjenta — vi må til 1960-årene og Bob Dylan (og hvorfor ikke Lennon selv?) for å se noe tilsvarende. Høsten 1980 ble verket kronet med Scary Monsters, et selvundersøkende og tilbakeskuende album.

I desember 1980 gikk også Broadway-forestillingen The Elephant Man mot slutten. Uten sminke eller maskering av noe slag, bare med stemmebruk og kroppsspråk, fremstilte han den voldsomt misdannede «elefantmannen» John Merrick, og de kresne New York-kritikerne jublet. Det var et forbløffende gjennombrudd på en ny arena, som Bowie typisk nok aldri fulgte opp. Han var 33 år gammel, Kristi alder. Hvis David Bowie hadde vært den som sto i veien for Mark Chapmans kule, ville han blitt husket som den aller største. Han hadde grunnlagt noe som hadde sterke likhetstrekk med en religion, gått lei og forlatt den. Det skjebnebestemte attentatet mot Bowie kom isteden i Oslo. Under en konsert på Frognerbadet i juni 2004 kastet en tankeløs «fan» en slikkepinne som ble stående mellom øyet og øyelokket på ham. Bowie ble rasende og øste ukvemsord fra scenekanten. Heldigvis traff vedkommende det «riktige» øyet, det som er av glass.

«Han der er unntaket. Han er mye smartere enn oss», sa min venn skribenten Sindre Kartvedt, da vi diskuterte popmusikk og popmusikere over en øl for ikke så lenge siden. David Bowie har utvilsomt en astronomisk IQ. Han har også utsøkt smak. I forbindelse med den store utstillingen «David Bowie is» i 2013 publiserte han i samarbeid med kanadiske kuratorer listen over sine 100 favorittbøker. Alt var der — Bulgakovs Mesteren og Margarita, Capotes Med kaldt blod og Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole. Orwell, Nabokov og Camille Paglia, The Great Gatsby, Iliaden og Madame Bovary. (Ungdomsfavoritten Nietzsche står derimot ikke på den modne Bowies liste. Det er noe som heter «too much, too soon».) Rockbiografier, nobelprisvinnere, tegneserier, mellomkrigshistorie og poesi. Et bibliotek for en ekte eklektiker.
Denne eklektismen var motoren i Bowies karriere. Han hentet litt her og litt der. Det vil ikke føre for langt å si «stjal». Men Bowie ble aldri tatt, som da George Harrison måtte gi fra seg halvannen million dollar for tyveriet av «My Sweet Lord».

Å skrive en hyllestlåt til den franske forfatteren Jean Genet («Jean Genie») som i virkeligheten kanskje handler om Iggy Pop — sånt er det ingen andre som gjør. Da punk var på alles lepper og King’s Road eksploderte i rosa og gulrotfargede piggsveiser (hva var Johnny Rottens frisyre annet enn en havarert Ziggy-sveis?), bestemte Bowie seg for å fornye popmusikken med inspirasjon fra Tyskland, lyden av Kraftwerk, Neu! og Can. Han lå alltid et skritt foran. Han var smartere enn oss. All denne lesingen ga frukter. I den grad man tør snakke om David Bowie som undervurdert, er det som tekstforfatter. Han hentet mye av språket og teknikken fra Bob Dylan, riktignok. Og når det knep, når ordene bare ville falle i slappe og forutsigbare mønstre, brukte han William Burroughs’ cutup-teknikk for å skape nye og uventede sammenhenger. De var alltid rike på bilder, assosiasjoner, referanser, intertekstualitet, myter, gåter …

Jeg har en gang skrevet en roman om en new age-aktig dommedagssekt som får tiden til å gå med fundamentalistiske lesninger av Bowies «Oh You Pretty Things» (fra Hunky Dory). Det var rent ut forbløffende hvor anvendelig Bowie var til dette. Det var jo brukskunst! Andre som ønsker å skape et tåkete verdensbilde fra bunnen av, anbefales å ta en titt på «The Bewlay Brothers» fra samme album.

Interessant, i dette perspektivet, at hos meg begynte det med et bilde i et jenteblad. Det sto på trykk i et av disse glossy popmagasinene det vrimlet av i 1973. De hadde navn som Popswop, Hits, Look-In eller Bravo (som er tysk og finnes fremdeles), og for en rockbevisst, forsøksvis mannlig 14-15-åring var disse forbudt smusslitteratur. Egentlig var de pinup-blader, fulle av dobbeltside-bilder av typer som David Cassidy, The Osmonds, Alvin Stardust, The Sweet og, hvis vi hadde flaks, et bilde av Suzi Quatro i åletrang skinnoverall. Bowie-bildet var fra Ziggy-perioden og hinsides outrert. Sminken så ut som om den var påført med gaffeltruck. Håret strittet knallrødt og øyenbryna var barbert bort. Det var kjærlighet, eller i hvert fall fascinasjon, ved første blikk. Jeg gikk ut og kjøpte den aktuelle singelen, som het «Drive-In Saturday» og muligens var litt for soft for min daværende smak. Jeg likte Sabbath og Zeppelin den gangen. (Siden har singelen fra Aladdin Sane blitt en av mine Bowie-favoritter.) Så det var ikke primært på musikalsk grunnlag jeg noen uker etter satte meg i stolen i unisex-salongen på Grorud Senter, pekte på de halvlange røde lokkene og sa «David Bowie!». Loddet var på alle måter kastet. Det var den vinteren jeg ble paria. Jeg hadde en kort, rød jakke i motorsykkelfasong med svarte slag av nylonpels, og med denne, Ziggy-sveisen og et par skjeve platåsko med grønne og lilla detaljer kunne jeg stoppe trafikken.

Fordømmelsen var fascinerende unisex, også den. De andre glitterrock-heltene, Sweet og Marc Bolan, for eksempel, lyktes bare å erte på seg guttene. Men Ziggy Stardust satte de unge jentene i affekt også. Hva handlet det om, bortsett fra at han var bedre til å sminke seg enn dem? Et snaut år etter «Drive-In Saturday» kom singelen «Rebel Rebel», som var en Bowie selv jeg kunne fatte. Den ble min nasjonalsang som femtenåring. Teksten, som passende nok handler om å være tenåring, går rett inn i det seksuelt tvetydige: «You’ve got your mother in a whirl/She’s not sure if you’re a boy or a girl». Dette til tonene av det beste riffet Rolling Stones aldri spilte inn. Her var det komplekse emner i spill. Bowies finstemte nese for kulturelle strømninger fortalte ham at 70- og 80-årenes slagmark kom til å bli spørsmål om kjønn og seksuell orientering. Det var gått tre år siden slaget ved Stonewall Inn i New York (juni 1969), og vestverdenens homser og transer prøvde ut friheten de hadde vunnet. I Norge var mannlig homofili forbudt frem til 1972.

Hvor homo- eller bifil var egentlig Bowie? Én ting er nå hva han tilsto i et intervju med Melody Maker i 1972: «I’m gay, and always have been, even when I was David Jones.» Noe annet er hva som har utspilt seg i praksis: To ekteskap, med Angie og Iman, samt en bredt publisert ungdomsromanse med skuespilleren Hermione Farthingale. Åpenbart kan vi regne inn et forhold til transseksuelle Romy Haag i Berlin. Men ingen menn.
En eventuell affære med Iggy Pop er temaet for en av rockfilmens mer bisarre lignelser, Bowiepastisjen Velvet Goldmine fra 1998, men filmen er neppe hva man kaller «hard evidence». Så spørsmålet er der: Kan det ha vært påtatt? Kan Bowie ha sett at denne rollen var ledig og grepet den? Og enda mer besnærende: Kan noe liknende ha inntruffet den gangen i kokaintåka rundt 1975, da han erklærte at «Jeg har sterk tro på fascisme»? Spekulasjonen har noe distinkt creepy over seg.

Saken er i hvert fall denne: David Bowie var opprinnelig — har han sagt selv — en ganske sky og sceneredd person, helt til han oppdaget maskens beskyttelse. Genistreken hans var oppfinnelsen av Ziggy Stardust i 1971/72. Før Ziggy var han bare en fremragende låtskriver, etter Ziggy en fremragende låtskriver pluss et performativt megamonster. «Ziggy» er den uforlignelige Iggy Pop, så klart. Men hvem var «Stardust»? Jeg har møtt ham også. I noen år pleide jeg å få julekort fra The Legendary Stardust Cowboy (Norman Carl Odom), psychobilly-pionéren som hadde en ørliten hit med «Paralyzed» i 1968. Jeg traff LSC i Oslo, der han strippet på scenen og oppførte sine merkverdige sanger om romfart og kjærlighet. (Odom skal også ha vært mannen som opprinnelig formulerte fyndordet «I’ve suffered for my music. Now it’s your turn.») Bowie og LSC var på samme plateselskap i 1970, og en amerikansk Mercury-funksjonær ga ham plata: «Du har vel sans for litt sånne sære greier?»
Jo, resultatet ble sært nok, et konseptalbum om en biseksuell rockstjerne fra verdensrommet og hans vekst og fall: «Ziggy really sang, screwed up eyes and screwed down hairdo/Like some cat from Japan».

Verden ble aldri den samme igjen. Ziggy brøt gjennom en eller annen mur, ble en science fictionoperettefigur i en lignelse om stjernestatus, individ og fans. Og verdens undergang, selvfølgelig. For David Bowie er alt annet enn verdens undergang falsk moro. I finalen «Rock’n Roll Suicide» blir han slitt i stykker av sine tilhengere, som Orfeus i den greske myten. Eller som John Lennon.

Paolo Hewitt, forfatteren av Bowie – Album for album, har utgitt et tyvetall bøker om blant annet Beatles, Oasis, Paul Weller og klesmoter i britisk fotball. I 2010 lanserte han sin egen strikkegenser-kolleksjon(!). Rundt 1980 tilhørte Hewitt gullalder-generasjonen i den britiske musikkavisa New Musical Express, og hang også med til det jeg vil kalle NMEs dekadente fase, da enhver artikkel om ukens mest snappy popsingel måtte innledes med et sitat fra (de franske filosofene) Roland Barthes eller Jean Baudrillard.

Hans bok om David Bowies albumproduksjon er heldigvis ikke slik. Hewitts brede kulturhistoriske perspektiv og det ofte unike bildematerialet gjør dette til et funn først og fremst for platesamlere, men boka lar seg også lese som biografi. Du er hva du lager. «I am what I play», som Bowie sang i 1979. Paolo Hewitt er en generøs popkronikør. Til og med om Bowies absolutte kunstneriske lavpunkt, albumet Never Let Me Down fra 1987, der anstrengelsen for å tekkes de store massenes smak får skamrødmen til å flamme i kinnene, finner Hewitt noe hyggelig å si:

«It did very well in Scandinavia.»

 
Denne teksten er skrevet som forord til den norske utgaven av Paolo Hewitts bok Bowie – Album for album.