I en vel 400 siders velskrevet tradisjonell biografi møter vi innledningsvis den bitre 72-årige Halvdan Koht i New York i 1945. Hvorfor er han bitter? Kohts fredspolitikk har spilt falitt, som førte til hans retrett fra London-regjeringen og posten som utenriksminister med påfølgende rabalder.
I 1935 hadde det vært duket for landets andre Arbeiderpartiregjering, og fredspolitiker og professor i historie Halvdan Koht ble utnevnt til norsk utenriksminister. 1930-tallet kom med framveksten av to av historiens verste totalitære regimer, Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet. Var det mulig å arbeide meningsfullt for fred under slike vilkår? Koht hevdet det, men etter hvert mente stadig flere at Koht i praksis førte en forsoningspolitikk overfor Europas fascistiske stater. De kritiske stemmene gjorde seg gjeldende også innen Arbeiderpartiet – så ille ble det at Koht forsøkte å gå fra posten som utenriksminister i 1937, uten resultat. «Eg vil heller skyte enn eg vil misse Koht», uttrykte statsminister Nygaardsvold.
Etter et utenriksministermøte i Brussel i 1939 uttalte Koht at krigen ikke var til å unngå, men det var gode sjanser for at Norge kunne holde seg utenfor. Men så kom 9. april og bokstavelig talt skjøt i stykker Kohts fredspolitikk og norsk nøytralpolitikk. Det tyske ultimatumet om overgivelse ble kontant avvist. Norge skulle atter vinne tilbake sin selvstendighet. Regjering og konge havnet i eksil i England.
Kohts kritikere ble stadig sterkere. Krigen var en ideologisk kamp mot nazismen, hevdet de, ikke en normal stormaktskonflikt, slik Koht hadde hevdet siden krigen brøt ut. Kritikken resulterte i at en bitter Koht trakk seg fra London-regjeringen i november 1940. I 1941 sprakk «hemmeligheten»: Koht hadde fått klare signaler fra tre ulike kilder om hvor og når det tyske angrepet ville komme, uten å formidle det til regjeringen. De ulike statsrådene reagerte med forferdelse, og stemningen var fiendtlig. Etter krigen ble det satt ned en undersøkelseskommisjon, som skulle se på myndighetens rolle før og etter 9. april. Det handlet om Kohts ettermæle. Kritikken av Koht var massiv, men Koht slapp riksrett.
Hva er forskernes dom? Var Koht naiv? Gode historikere er sjelden gode statsmenn, skriver statsviteren Jens Arup Seip, som ellers slett ikke er så kritisk til Koht. Historikeren Magne Skodvin videreførte et sentralt element i Kohts eget forsvar, nemlig at kritikerne hans bygde på etterklokskap.
Mye i boken blir, naturlig nok, lagt vekt på krigsutbruddet, men også på målsak. Koht hadde stadige konfrontasjoner om målsak med Bjørnstjerne Bjørnson. Koht og kvinnen han hadde på si i Londondagene 1940 blir også nevnt, seperasjonen fra Karen, og skilsmissen som det aldri ble noe av. Og, ikke minst, vi møter historikeren Koht, som tar et oppgjør med Snorre som historieskriver, videre Kohts teorier om bondehistorien og norsk 1800-talls historie. Og hvilken rolle speilte Koht best: historikeren, målmannen eller politikeren? Jo, det var historikeren, ifølge Koht selv.
Åsmund Svendsen har skrevet den gode og lesbare biografien om Halvdan Koht, som jeg kan anbefale på det sterkeste.
