Antirasisme for nordmenn

Forrige uke hilste jeg på han som vasker trappa der jeg bor. Etterpå lurte jeg på om det var den riktige tingen å gjøre.

Riktignok hilste han tilbake, men han kan ha oppfattet min hilsing som en nedlatende gest, som om jeg hilste på ham bare fordi han ser ganske afrikansk ut, og at han i mine øyne, fordi han er afrikaner og gjør rent, skulle trenge min oppmuntring og trøst. Kanskje han besvarte hilsenen av pur godhet; for at det ikke skulle bli flaut for meg. Her må det skytes inn at jeg pleier å hilse på alle jeg møter i trappa, uansett hvilken farge de har. Vi oppholder oss i samme trapp, det er fellesskap nok.

Men jo mer jeg tenker på saken, jo tydeligere blir det: Mangfoldsåret er på sin plass. Jeg kjenner ingen innvandrere, og det får meg til å tenke for mye.

Norge er blitt mer mangfoldig, men ikke mangfoldig nok. Det finnes unger som aldri har sett en hvit person gjøre rent.

Alle anstendige mennesker er mot apartheid på arbeidsmarkedet. Men forståelsen av verden som delt inn i Oss og De fremmede fortsatt sitter dypt i oss innfødte hvite nordmenn. Så dypt at Europeiske kunne kjøre en lang og omfattende reklamekampanje for reiseforsikring gjennom å fremstille leger i resten av verden som kriminelle, dumme og uhygieniske, nesten uten å bli beskyldt for å fare med rasisme. Så dypt at det er et akseptabelt partytriks å narre muslimer til å spise svinekjøtt. Og for egen del så dypt at jeg heller gir penger til norske tiggere som bruker penga på dop enn til velorganiserte rumenere som sender dem hjem til familien.

Men jeg vil tross alt at samfunnet skal bygge på likeverd. Jeg ønsker å bo i et land hvor jeg slipper å føle at jeg har fått noe gratis på grunn av hudfargen. Det er stilig å være lys i huden, men ikke så stilig. Hvis jeg skal kvoteres, så må det være fordi det er rettferdig, ikke fordi jeg er blek som melk. Og tilsvarende: Det skal ikke være noe handicap for andre å være mer sjokolademelksjattert.

På åttitallet, da Norge på mange måter var mye hvitere enn i dag, var den organiserte kampen for likeverd mye tydeligere. ”Ikke rør kameraten min,” sto det på jakkemerket. ”Ja til et fargerikt fellesskap,” sto det på genseren min. En gang på slutten av åttitallet sluttet jeg å gå med den ute, den ble degradert til malergenser. Det hadde blitt flaut å gå rundt og la genseren snakke for seg, og meldingen hadde blitt for enkel. Man hadde begynt å lage sketsjer om naive hvite nordmenn som møtte afrikansk dans med interesse og velvilje. Senere sluttet jeg dessuten å male, men det er en annen sak.

Jeg hadde demonstrert for det fargerike fellesskapet og sjelden vært borti makan til ensfarget forsamling. Under blokaden av FMIs landsmøte i Arendal var det ikke et brunt fjes å se. Vi var hvite mennesker som demonstrerte mot andre hvite mennesker for at de skulle oppføre seg anstendig overfor brune mennesker som verken vi eller de kjente.

Vi antirasister snakket på vegne av våre nye landsmenn, men sjelden med dem. Vi hadde ikke noe å snakke om, vi manglet språk. Det var sånn kona og jeg mistet asylsøkervennen vår.

Vi meldte oss som asylsøkervenner og fikk tildelt en chilener. Han var sikkert en hyggelig fyr, men selv med spansktalende tolk hadde vi ingenting å snakke om. Jeg leste første kapittel av en spanskbok. El perro es loco, sa jeg. Så husket jeg at hunden var en tispe og korrigerte meg selv: La perra es loca. Det var grammatisk riktig, men ikke noe å bygge et vennskap på. Så fislet det også bort. Det var ikke en gang vår gale hund, bare en vi hadde lånt. I ettertid ser jeg at det kan ha vært en diskutabel vurdering fra vår side å stille med schæfer når vi skulle gå tur med en mann som hadde flyktet fra et militærregime.

Det antirasistiske arbeidet har likevel vært mer nyttig enn flaut. Mørk hud er ikke lenger noe kuriosum i Norge. Hvis en norsk-afrikaner blir programleder i Dagsrevyen, vil mange seere snakke om slipset hans, og ikke hudfargen. Selv hadde jeg nylig gleden av å bli gastroskopert av en doktor fra godt borti Asia. Men selvfølgelig, tenkte jeg idet han stappet slangen ned i halsen på meg: Hvis jeg kan oppføre meg normalt nå, i hvert fall så normalt det er mulig å oppføre seg overfor en som skal fotografere tolvfingertarmen din, så gjør jeg mitt i kampen for likeverd. Så der lå jeg med flere meter gummi ned i innvollene og håpet at doktoren hadde det greit. Jeg er jo ikke en sånn som lager reklame for Europeiske heller.

På åttitallet snakket vi med andre hvite mennesker om rasisme og gikk med oppriktige gensere. Ungdommen nå har venner i alle slags farger og et chillere forhold til det hele. Det er ikke de som trenger mangfoldsåret, det er jeg. Og jeg vil ha mangfold uten apartheid. Jeg vil ha flere pakistanske leger og flere hvite renholdsarbeidere, om en så skal være nødt til å betale dem anstendig. Mest fordi det er rettferdig, og litt for at jeg skal kunne hilse på han som vasker trappa uten å gjøre så mye vesen av det.

Første gang publisert i Dagbladet