Alene kan ingen av oss gjøre en forskjell

Det var kunstneren Mona Berntzen som satte det hele i gang, en dag i juni. En asylsøker på Tøyen stoppet henne og spurte om veien til Politiets Utlendingsenhet. Da Mona Berntzen viste veien bort, var hun neppe klar over hva som ville møte henne.

Simon Stranger
Foto André Løyning

Den anonyme mursteinsbygningen i lyskrysset på Tøyen. Et kontor. Det er ikke meningen at flyktninger hverken skal sove eller spise i disse lokalene, men bare registreres og sendes videre. Likevel er det nettopp det de må. Her kommer det rundt 50 mennesker hver dag, og har gjort det i lang tid. Barnefamilier. Gravide. Unge menn. De sover på gulvet. Det er ingen dusjer, ingen senger, ikke noe kjøkken der man kan lage mat. I tillegg er det én – 1 – do på deling.

De er der nå, i bakgården, og siden maten de frivillige har med ikke kan tas med inn, må den spises i ly av små balkonger. Mona kunne bare ha gått derfra, bare heist på skuldrene og tenkt at det ikke var hennes ansvar, før hun fortsatte med å planlegge kunstverk, handle inn middag, jeg vet ikke. I stedet startet hun en folkebevegelse, gruppen «Refugees welcome to Norway». Et motsvar til kulden i den politiske debatten, og en evne til å bare få gjort det som må gjøres. Samle inn mat, klær og frivillige. Og så, viste det seg, så var hun ikke alene. Så mange det var av oss, som gjerne kunne tenke seg å hjelpe, som bare gikk og ventet på en mulighet til å kunne bidra, bry oss, gjøre en forskjell. Det var overraskende, og samtidig ikke.

Det styrtregnet den kvelden jeg var der for å dele ut mat, og folk hutret seg sammen. Ingeniører, barnefamilier, enslige unge gutter fra Afghanistan. Alle sammen prisgitt at det fantes et nettverk av frivillige der til å bære kjeler, kjøpe papptallerkener og dele ut mat og drikke.

Hvorfor i alle dager er det sånn? Hvorfor endres ikke infrastrukturen? Hvorfor forbedres ikke fasilitetene? Det skal ikke være opp til frivillige kunstnere og idealistiske restauranteiere å ordne det slik at flyktninger får noe annet enn brødskiver. Det burde ikke være sånn at flyktninger skal være nødt til å sove på gulvet, en natt, to netter, tre. Det burde ikke det, selv om det ikke var noe å si på oppførselen til politibetjentene som møtte oss. De var hyggelige og profesjonelle, og hadde sitt regelverk å forholde seg til.

Men. Det er 59.5 millioner flyktninger i verden. Det høyeste antallet siden andre verdenskrig. Det er tolv millioner syrere på flukt, internt fordrevne i eget land, eller bosatt i leire i Libanon og landene rundt. Under to prosent kommer til Europa. En brøkdel av dem igjen kommer til Norge.

Det kom flyktninger i juni. I juli. I august. Nå er det september.

Hvor lang tid skal det gå før noen foreslår en endring? Hvis Politiets Utlendingsenhet i praksis fungerer som et opphold på veien mot et mottak, da burde vel forholdene ligge til rette for det? Hvorfor ikke finne et lokale med sovesaler, med et enkelt kjøkken og en mulighet til å dusje etter å ha flyktet i ukes- og månedsvis?

Mens vi venter på at politikerne skal gjøre noe med dette, har folk tatt oppgaven selv i stedet. En designer lagde en logo. En restauranteier kom med mat. I løpet av kort tid ble flere tusen mennesker medlemmer av gruppen Refugees welcome to Norway. Nå er det over åtti tusen. 80 000. Nå har Røde Kors stilt opp med soveplasser. Det samme har en kjent hotelleier. Folk kan mumle og klage og lulle seg inn i sine sirkelformede argumenter om godhet. Det gjør meg ingenting.

De siste ukene har Norge vist et annet ansikt, og vi er mange som kjenner på en lettelse, for hva om rollene var byttet om?

Hva om det var du eller jeg som gikk langs motorveien i Danmark?

Hva om det var du eller jeg som krøp gjennom piggtrådgjerdet ved grensen til Ungarn, mens politiet kom løpende?

Hva om det var du eller jeg som satt i en overfylt båt, langt ute på havet, uten å vite om du kom til å overleve de neste dagene?

Hvordan ville vi selv ha blitt møtt? De siste ukene har vi fått lov til å gi et svar på det spørsmålet. Takk, Mona.