Å skrive om det å være adoptert

Forfatter Jung Tjønn Brynjulf er selv adoptert. Her skriver han om tidlig barndom og hans opplevelse om hvordan det er å være adoptert.

Høsten 1983 ble jeg fraktet fra storbyen Seoul i Sør-Korea til den lille bygda Feios med 250 innbyggere ved Sognefjorden. Jeg var nesten tre år gammel. Foreldrene mine ønsket seg en gutt som kunne overta gården og fra bygdefolket kjente jeg presset om å bli bonde. Men hvordan kan en person med ti tommelfingre og høysnue oppfylle disse forventningene? Uten noen biologiske tilknytninger til denne formen for liv?

Jeg kjenner ikke til noe av det som skjedde før min norske fødsel på Fornebu august 1983. Jeg husker ingenting fra Sør-Korea. Mine adopsjonsforeldre vet heller ikke mye. Den eneste informasjonen vi har er to bilder fra barnehjemmet, samt noen enkle rapporter.

I de fleste hjem finnes det fotografier av nyfødte barn. Alle søskenbarna mine har slike bilder, alle mine barndomsvenner. Men ikke jeg.

Da jeg i 2008 ble far for første gang og holdt min sønn i armene, tenkte jeg: Dette er det nærmeste jeg kommer meg selv som nyfødt. Samtidig begynte jeg oftere å reflektere over min bakgrunn som adoptert og hva dette har betydd for meg i voksen alder.

For en stund siden fikk jeg en forespørsel fra Cappelen Damm om å bidra med et essay i antologien Første forsøk. Jeg kunne skrive om akkurat det jeg ønsket. Jeg valgte adopsjon. Og jeg opplevde følgende: Aldri har jeg skrevet noe som har følt mer ekte og bedre enn nettopp dette essayet.

Essayet i Første forsøk er utgangspunktet for romanen Kinamann som kommer på Cappelen Damm august 2011. Jeg vil i tiden fremover fortelle mer om skriveprosessen og de vanskelige valgene man må ta når man skriver om noe så personlig.



Twitter kan du kontinuerlig få smakebiter fra manuset.

Følg også Kinamann på Facebook. Her kommer det flere nyheter, bilder og tekstutdrag.