Hedda Lilleng er redaktør for diktsamlingen Ren sommer, som samler dikt fra både etablerte og uetablerte forfattere. Noen er ikke tidligere publisert, noen er skrevet av some-forfattere, og noen er klassikere. Hvem er Ren sommer laget for, hva er opp- og nedsiden ved å publisere dikt i sosiale medier, og hva skal Lilleng lese selv i sommer? Vi tok en prat med redaktøren.
Fin intro til poesien
Hvorfor trenger vi en diktsamling om sommer?
– Sommer er en fin tid å lese bøker generelt. Og poesi er godt å fylle late dager med – lese litt, tenke litt, dagdrømme litt, lese litt igjen.
Hvem er denne ment for?
– Det er en bok med relativt tilgjengelig poesi og kortprosa. En fin intro til poesien for mange ulike lesere, tenker jeg, og en invitasjon til å lese originalverkene som tekstene er hentet fra.
Hva er spesielt med denne diktsamlingen?
– I tråd med de tidligere bøkene (i det som nå har blitt en slags antologi-serie), har jeg satt sammen dikt fra både etablerte og uetablerte forfattere; noen ikke tidligere publisert, noen some-forfattere og noen klassikere. I tillegg er et par av tekstene spesialskrevet til Ren sommer, blant annet en nydelig oversettelse av et av mine favorittdikt gjennom tidene (av Eeva Kilpi)!
Handler om å finne en stemme
Du har selv en poesikonto med mange følgere på Instagram, hva er opp-/nedsider ved å tilgjengeliggjøre dikt på denne måten?
– For meg har det å dele dikt på Instagram handlet om å finne en stemme, et språk. Det jeg legger ut er ikke ferdig. Instagram (og Facebook) er et sted jeg øver. Det er en positiv utfordring å vite at tekstene blir eksponert for noen tusen mennesker. Innspill fra følgere på alternative endinger og mulige tvister bidrar til å skjerpe skrivingen. Jeg liker bedre det egentlig, enn ren ros.
For å fungere på Insta har jeg erfart at tekstene må være meningstette, og ha en viss umiddelbarhet over seg. Men det kan man jo også oppnå med et godt valgt utdrag, som har mening isolert, men egentlig inngår i en lengre tekst.
Har du selv skrevet et sommerdikt (og kan vi få høre det)?
– Jeg skriver nok mest høst og vinter selv, men her er et:
Det tynne støvet i vinduskarmen
som nysnø
over fluene
med bena foldet
over brystet
i en siste bønn
om flere sommernetter
Poesitips på Insta
Gi oss noen bra poesi-kontoer å følge på sosiale medier?
– Å, det er mange. Jeg er veldig glad i @horvliole og @cecilieblanca, på Insta, som begge har holdt på med poesi lenge. @vildevalerie er samtidig både sart og brutalt naken. @alexanderfallo har et godt prosjekt. (Og selvsagt: vil du ha et godt utvalg, og ikke allerede følger @renpoesi, må du det!) På Facebook har blant annet Øyvind Rangøy, Jan I. Sørensen, og naturligvis Helge Torvund, kontoer som inspirerer meg.
Hva skal du lese selv i sommer?
– Lars Saabyes siste diktsamling ”De nye reglene” skal jeg i hvert fall lese. Og jeg har jeg noen perler i bokhylla som jeg har spart; Pedro Carmona Alvarez’ ”Samtaler med onkel Nica og tante Viola”, og Nils-Øivind Haagensens ”Er hun din?”. Også kommer det nok noen nye Flamme-singler i posten innen ferien.
Hvem er din favorittpoet?
– Jeg har mange og veldig ulike favoritter, klarer ikke å plukke ut én. Det blir som å skulle si hvilket familiemedlem jeg elsker høyest. Noen har jeg hatt et nært forhold til siden jeg var tenåring, andre er debutanter fra siste året. Flere av dem har takket ja til å være med i Ren sommer-boka!
Påvirket av bestemoren
Hvordan ble du selv interessert i poesi?
– Jeg ble interessert i poesi tidlig, blant annet påvirket av bestemoren min. Hun siterte Terje Vigen – og mye annet – på rams. ”Der bode en underlig gråsprængt en på den yderste, nøgne ø…”. Jeg forsto ikke alle ordene som liten, men likevel ble jeg grepet av dem. Det var som de snakket rett til hjertet mitt, på et språk som ikke trengte å gå via hodet.
Først leste jeg alle klassikerne; Børli, Jacobsen, Kilpi, Södergran, Falkeid, Hagerup, Vesaas (begge to!), Riis, Mehren, Vold…. Og så fant jeg Kurt Johannessen i et bokstativ da jeg var på høstutstillingen i Bergen i 1994. Da hadde han akkurat gitt ut Øvingar, og jeg ble helt frelst. Så kom Erlend Loes gjendiktning av Hal Sirowitz´ Sa mor i 97, og jeg ble så fasinert! Det var starten.
