MØRKT UTE, LYST INNE
Kristin Berget er nominert til Brageprisen.
I sine tidligere bøker har hun skrevet om jeg-ets forsøk på å orientere seg i verden, et jeg som ikke så lett finner seg til rette i den kategorien det er henvist til. Men i den nye samlingen Og når det blir lyst blir det helt fantastisk handler det om å inngå i et slags kollektiv, hvordan vi-et plasserer seg under ustabile omstendigheter, i en verden der årstider forskyves og havet stiger. Verden kan være konfliktområder i andre klimasoner eller utsikten fra fyrvinduet. Vi befinner oss i et kontinuerlig skiftende landskap, som aldri er stabilt. Hav, åker og skog glir over i hverandre, og mennesket er lite og sårbart. Kanskje beskriver kollektivet en slags lammelse. Eller håpløshet? Det blir sagt: Vi skal miste alt. Men det finnes også håp i denne samlingen, som når Berget skriver: «Nå må menneske og dyr gå sammen.»
Kristin Berget har også gjendiktet Katarina Frostenson. Vi tok en prat med Kristin om den svenske forfatteren og om egne bøker.
Først av alt: Gratulerer så mye med nominasjonen til Brageprisen!
Takk! Det var overraskende og veldig moro. Ærefullt.
Det er tross alt her man befinner seg, står det i epigrafen til boka. Har det skjedd en vending mot kollektivet i forfatterskapet dit? Eller mot verden her og nå?
Epigrafen er hentet fra et langt dikt som avslutter boka «på era platser» av Anna Hallberg. Diktet er en slags intim og sanselig utforskning av et rom, dets form og tekstur og bruksområder. Jeg har vært glad i diktet fra første gang jeg leste det, og kommer ofte tilbake til det veldig konkrete som diktet framholder – «det er tross alt her».
Når den nye boken min arbeider med et «vi» som utgangspunkt, både et intimt forhold mellom to personer, men også den store gruppen «vi» som menneskene utgjør, er det viktig å forankre disse størrelsene i det konkrete, i det vi omgir oss med.
Og for å svare konkret på spørsmålet, så tenker jeg at arbeidene mine alltid har forholdt seg til kollektivet, til verden her og nå, men kanskje mer i lys av termer som utenforskap og ambivalens. I dette arbeidet stiller teksten spørsmål om hva dette kollektivet er, hva det ikke er, hvem som inngår og ikke osv.
Det er et helt særegent univers som skrives frem i diktene: Et uhyre dramatisk, men samtidig tenksomt sted. Hvordan har du jobbet med denne boka?
Jeg har skrevet den fram som suiter som jeg skrev til Den engelske kanal gjennom noen år. For halvannet år siden begynte jeg å sette sammen det materialet, med andre dikt jeg skrev parallelt, og sakte, men sikkert fant materialet formen sin.
Den er skrevet over 4 år, og med ulike innfallskvinkler og i ulike språkleier. Jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle beholde de forskjellige uttrykksformene, men når det kom til stykket bearbeidet jeg diktene, slik at de til tross for bokens tre avdelinger ble mer enhetlige.
I tillegg til å skrive stor poesi, gjendikter du også Katarina Frostensons Songer och formler. Hva vil du si at kjennetegner Frostensons poesi?
Katarina Frostenson har et langt og omfattende forfatterskap bak seg, som selvfølgelig har vært i endring. Når jeg gjenleser f.eks. «I det gula- Tavlor, resor, ras» fra 1985 mot «Sånger och formler» fra 2015, er kanskje det mest påfallende en endring i syntaks. Hun går fra å arbeide mer med setningsbruddstykker til å tydeligere nærme seg en konvensjonell setningsoppbygging. Men først og fremst har hun et svært lydlig språk, et språk som legger vekt på klang og rytme. Og så er hun en poet med en stor kulturhistorisk bevissthet, som plasserer diktene sine på en nyskapende måte i kulturhistorien.
Hva er det mest inspirerende eller den største utfordringen med å gjendikte en annen poet?
Det er spennende og velgjørende å være i en annens språk, da mener jeg det estetiske språket og ikke selve fremmedspråket (det svenske). Man slites ut av sine egne formuleringer og vante vendinger. Jeg får virkelig nærkontakt med et helt annet språkleie. Det er forfriskende!
Og så er det selvsagt alle de vanskelige valgene man skal ta, der f.eks. dobbel-/trippelbetydning ikke følger med i oversettelsen, der klang må vike for meningsinnhold, eller tvert om. Det å vite akkurat når man skal gjøre hva – dét er en av de store utfordringene.
LES OGSÅ:
Ny sekser til Roy Jacobsens «Rigels øyne»
Ukas dikt: «Når paven blir trett» av Gro Dahle
