7 tips for å skrive en fantasytrilogi

Sommeren 2009 ble jeg ambisiøs. Jeg hadde skrevet to helt okei fantasybøker, og bestemte at tiden var inne for å bevege meg ut på det helligste av det helligste for fantasyforfattere: trilogien.

Jeg har i perioden jeg skrev Halvgudene lært meg litt om å skrive en fantasytrilogi. I anledning den siste boka, Arven etter Maél, har jeg satt sammen en liten liste med hjelpsomme tips til andre trilogidrømmende forfattere. La meg påpeke at min ambisiøse side ganske raskt gled over i ydmykhet.

1. Stor, større, størst.

Fantasytrilogien må være mer episk, mer dramatisk, inneholde generelt mer. Jeg har ofte måttet kjempe mot min medfødte trang til å tone ting ned. Det funker nemlig ganske dårlig i fantasy: “De var minst hundre samlet i den store hallen.” Minst hundre? På frihetskjempernes store samling kvelden før det avgjørende, verdensreddende slaget? Minst hundre? Kom igjen nå, Holsve, dra på litt.

2. Hold orden på karakterene.

“Møtte de ikke henne i første bok?” “Hvor gammel sa jeg at han var igjen? Det sto visst på side 121 i Svart regn …” “Nei, nei, Mari, det navnet har du allerede brukt på en karakter i Rasp, husker du vel!”

Er ikke mer klokt å si her enn det overskriften allerede påpeker: Hold orden på karakterene. I løpet av tre bøker blir det nemlig mange å holde styr på.

3. Ikke glem de magiske gjenstandene du spontant skrev inn tidligere i historien.

Flere av de overnaturlige tingene som dukker opp i Halvgudene, kom faktisk spontant mens jeg skrev. Baron Frytilgors sverd, for eksempel, og gudeidolene i borgen ved vulkanen … Greia er å ikke glemme at disse tingene må uskadeliggjøres (og iblant forklares), innen siste side i siste bok er ferdigskrevet. (Eksempelvis glemte jeg helt at jeg hadde gjort Frytilgors sverd uslåelig, på mystisk vis, i første bok. Ikke før en elev på skolebesøk, noen uker før manus skulle leveres, spurte “Hva er hemmeligheten bak Frytilgors sverd?”, kom jeg på at jeg faktisk måtte forklare denne hemmeligheten. Og finne på en forklaring, ettersom jeg helt hadde glemt hele greia. Var ganske raskt på plass foran Macen da jeg kom hjem den dagen, foråsidetsånn.)

4. Ikke skvis inn flere magiske vesener enn du klarer å bruke.

Særlig ikke hvis du egentlig bare foretrekker noen få av dem. Det er overflod av fander i mine bøker, og også kattene og ulvene får scenetid de egentlig burde delt med maraene, faunene og kyklopene.

Kyklopene, ja. Sukk. De blir nevnt i første boka, men er helt fraværende når skjebnen til hele Tiladnens framtid utkjempes. Og i resten av serien for øvrig. Jaja.

5. Selv om nevnte skjebne til universet ditt skal avgjøres, prøv – hardt – å unngå den pompøse, klisjédryppende motivasjonstalen før det avgjørende slaget (“Vi kjemper for frihet, for morgendagen!” osv).

Trenger jeg si mer?

6. Motstå fristelsen til cliffhanger på slutten av boka.

For leseren er det veldig frustrerende, særlig hvis det er lenge å vente til neste bok kommer … som det ofte er, let’s face it, når det gjelder fantasyserier. Da er det kanskje lurere å gjøre som jeg gjorde, nemlig å snike inn en cliffhanger i slutten av annethvert kapittel.

7. Ikke minst: Gjør trilogien din til noe fantastisk. Original, morsom, spennende, minneverdig. Gjør den til en umiddelbar moderne klassiker!

Dette er et godt tips. Lettere sagt enn gjort. Vil noe jeg har skrevet bli en moderne klassiker? Usikker. The jury’s still out. Men jeg synes fremdeles det er utrolig moro å forsøke.