Erlend Loe: Om Rumpemelk

Det er ikke lett å få tak i rumpemelk i Afrika heller.

En gang for kanskje åtte år siden sa sønnen vår, ut av det blå, apropos ingenting annet enn et spørsmål om hva han ville drikke til maten, at han ville ha rumpemelk fra Afrika. Hvor det kom fra ante vi verken den gangen eller nå. Ikke hadde vi snakket spesielt mye om melk og heller ikke om Afrika. Vi opererte, og operer stadig, med flere typer melk i husstanden. Pappamelk, for eksempel. Men det referer til slik melk som pappa, dvs. jeg, drikker, dvs. skummet melk, og ikke til melk som kommer fra meg eller som jeg lager. På samme måte opererte vi i mange år med Max-melk. Som altså var slik melk som Max drakk, dvs. lettmelk. Men etter som den førstefødte fikk brødre, ble det diskriminerende og kalle den Max-melk, så nå heter den typen melk i grunnen bare melk hjemme hos oss.

Etter ganske kort tid sto det klart for meg at dette vesle innspillet var for fint til å la ligge. Unger sier jo mye sånn i forbifarten som man tenker at man må ta vare på, men som man nesten aldri tar vare på, fordi det jo er noe sykt over hele tiden å ønske å ta vare på alt mulig. Men rumpemelken ble likevel hengende. Og jeg skrev en tekst, som ble liggende i en del år, og etter hvert begynte Alice å arbeide med illustrasjonene. Og nå har det jammen blitt en bok av det og jeg kjenner at jeg er temmelig stolt av den.