«Politiland» av Erlend Loe og Thore Hansen – behind the scenes

Jeg har alltid vært glad i slemme voksne i bøker.

Jeg har alltid vært glad i slemme voksne i bøker. Den ufyselige bestemora i Roald Dalhls Georgs magiske medisin, for eksempel. Eller herr og fru Dust i Dustene av samme forfatter. Eller Scrooge i julefortellingen til Dickens. Eller bestefaren til Heidi i Heidi. De to siste blir riktignok snille etter hvert. Men i Roald Dahls bøker blir de voksne aldri snille. De blir bare verre og verre helt til de forsvinner eller dør.

Og jeg liker når voksne truer barn og er urimelige. De kan på en måte ikke bli slemme nok. I bøker, vel å merke. Når voksne er slemme i virkeligheten liker jeg det dårligere.

Se boktraileren:

Politiland av Erlend Loe. Illustrert av Thore Hansen
Politiland av Erlend Loe. Illustrert av Thore Hansen

Før jeg hadde barn selv, fikk jeg ikke noe utløp for mitt eget talent for å true. Men etter at ungene kom, har dette talentet blomstret. Jeg liker å overdrive hverdagstruslene på hjemmebane. Det har blitt en slags lek. Jeg truer for eksempel mine egne gutter (jeg har tre stykker) med at den dagen de fyller atten, kommer de til å få en faktura hvor alt de skylder deres mor og meg vil være nøyaktig spesifisert og med forslag til en rimelig tilbakebetalingsplan. Alt fra laging av matpakker til skifting av laken, kamming av hår, rydding av Lego og stemming av gitarer vil stå listet opp. De må kompensere oss for tap av arbeidstid fordi vi har måttet sitte i sofaen og se filmer sammen med dem og late som vi koste oss. Særlig denne latingen er strevsom og koster derfor ekstra. De må betale for negleklipping, handling av klær, all den tiden vi brukte på å lære dem å sykle, alt vi har lært dem om verden, plaster, trøst (trøst har høy timepris) og ikke minst for at vi lærte dem å snakke. Alt dette, og mye mer, må de betale for, med renter. Dette har jeg stor glede av og får aldri nok av. Antakelig havner dette også i en bok en dag.

Men så er det politiene. I årevis har jeg fortalt om politiene. Alle situasjoner har sine egne politier. De ligger på lur og følger med, de lytter og spionerer og har forferdelig utspekulerte straffemetoder. Guttene mine har fått høre om hundrevis av politier, og det fins langt flere av dem enn de som fikk plass i boken. Det er ikke en gang de beste som har fått plass. Jeg tenkte jeg måtte begynne litt forsiktig. Virkeligheten er alltid mye verre enn fantasien, så hvis jeg bare peiset på, kom ikke folk til å tro på det, tenkte jeg. Derfor blir jeg antakelig nødt til å skrive flere Politilandbøker. Og forresten er det på høy tid at det kommer en slik bok. Det er en forsømmelse at ingen har gjort det tidligere. Barn har rett til å få vite hvilke politier som fins og hva man bør gjøre for å unngå å havne i klørne på dem.

I Politiland tar jeg for meg noen av de mest kjente politiene, de som mange barn stifter bekjentskap med i løpet av barndommen. Stå-opp-politiet er naturligvis med. Og Gå-ut-politiet. Og Sportspolitiet, og Spørre-og-grave-politiet og Masepolitiet.

Og Fins-ikke-politiet. Det er de som kommer hvis du sier at en politistyrke ikke fins. Og Fins-ikke-politiet er nesten de verste. De prikker deg med en synål på siden av magen, hurtig som en symaskin. Dette lærer de i løpet av de ti årene de går på Fins-ikke-politiskolen. Og samtidig som de prikker deg, synger de koselige vuggeviser med myk stemme, så hjernen din blir helt forvirret av at noe er ubehagelig og koselig på samme tid. Enkelte blir gal av det. Og noen blir aldri seg selv igjen.

Her om dagen traff jeg forresten en politikvinne fra Sykle-uten-lykt-i-mørket-politiet. Hun sto på lur bak et løvtre og stoppet meg da jeg syklet fra basketballtrening sent på kvelden. Hun sa jeg ikke hadde lys på sykkelen. Men det hadde jeg. Da sa hun at lyset var for svakt og så målte hun det med lysmåleren sin. Det var altfor svakt, sa hun, og derfor måtte hun beslaglegge sykkelen min. Neste dag fikk jeg den tilbake, de hadde smeltet den om til en liten boks som jeg skulle snyte meg i. Snørret, sa politidamen, skulle jeg ta vare på til jeg hadde en liter av det og det begynte å gjære, og så skulle jeg ta det med til Albania hvor en vitenskapsmann er i ferd med å utvikle en motor som går på snørr, fortalte politidamen, og han skulle bruke mitt snørr som en del av dette eksperimentet. Jeg burde føle meg beæret, sa hun, som fikk lov til å levere snørr til en så smart person. Men hva med sykkelen min? spurte jeg. Ja, hva med den, sa politidamen? Den er jo smeltet om til en snørrboks, sa jeg, så hvordan skal jeg komme meg rundt nå? Det skulle du ha tenkt på før du syklet med for svakt lys, sa hun bare, og dessuten, sa hun, har du jo fått en fin boks til å ha snørr i.

Slik er altså Sykle-uten-lykt-i-mørket-politiet.
De skalter og valter med livene våre og det mener jeg folket har rett til å vite.

Men alle politiene er ikke slemme. Noen er helt nødvendige for at samfunnet skal fungere. Og det er ikke lett å vite hvilke politier som er gode og hvilke som er dårlige. Til det trengs en politiekspert med lang erfaring. For eksempel en som meg. En som gjør vei i vellingen og viser vei.

Hvis vi skal få bukt med politiproblemet, er god informasjon nøkkelen. Og siden ingen andre har tatt på seg ansvaret, så gjør jeg det.

Donald Trump er forresten politimann. Han jobber i Ikke-lyv-på-direkte-tv-politiet. De passer på at politikere ikke farer med usannheter og løgn på tv. Alt dette med at han er så rik og har en egen skyskraper i New York er bare en smart dekkhistorie. Egentlig er han en hardt arbeidende forkledningsekspert og politimann som gjør sitt beste for å avdekke usannheter. Da må man noen ganger bruke utradisjonelle metoder. Det tror jeg de fleste forstår når de tenker seg litt om.

Tenk på alt du ikke vet om verden. Og tenk hvor takknemlig du burde være for at noen av oss faktisk orker å grave bak fasadene og avsløre hva som foregår.

Forfatter og Illustratør Thore Hansen. Foto: Tor Greiner Stenersen
Forfatter og illustratør Thore Hansen. Foto: Tor Greiner Stenersen

En ting til. Jeg er veldig fornøyd med at Politiland er illustrert av Thore Hansen. Han har brukt et helt liv på å lage fantastiske illustrasjoner i egne og andres bøker og er en av de mest spesielle tegnerne vi har. Da jeg var barn leste foreldrene mine bøkene om sjøormen Ruffen for meg. Det har brent seg inn i minnet mitt. Jeg husker mange av setningene og hver detalj av tegningene. Senere leste jeg en bok Hansen skrev som heter Han som lengtet til stjernene. Den var en kultbok i venneflokken da jeg var i midten av tenårene. På den måten ble Thore Hansen en del av DNA-et mitt, men jeg trodde aldri jeg skulle ha noe direkte med ham å gjøre. Jeg trodde sant å si at han hadde gitt seg som tegner. Jeg trodde at han satt på Gran Canaria og drakk drinker i solen.

Men nei. Da jeg i fjor opptrådte på litteraturhuset i Fredrikstad, så jeg at det hang plakater rundt på huset som var tegnet av Hansen. Jeg fikk tak i adressen hans og spurte om han ville illustrere Politiland og tenk, han svarte ja. Det er jeg veldig glad for og stolt av. Hansen jobbet i det stille. Verken forlaget eller jeg fikk se noen ting før alt var ferdig, og da han til slutt leverte tegningene, forsvant de. De var og ble borte og det fantes ingen kopier. Dette er sant.

Hele Cappelen Damm-huset ble satt på hodet. Det ble lett overalt. Søppelcontainerne ble tømt, redaktørene rev seg i håret, forlagssjefen gikk på nettet og bestilte blåsyre til alle ansatte og boken ble avlyst.

Så dukket tegningene opp på Alnabru et sted. Noen hadde tatt dem med seg og hadde antakelig planer om å selge dem og tjene store penger. Vedkommende sitter naturligvis bak lås og slå nå. Det har Illustrasjonspolitiet sørget for. De er forresten det verste politiet av alle.

Bla i boka: