BISK I RUTER

En vårdag for noen år siden hadde jeg akkurat levert en stor bunke originalillustrasjoner med Kalle Komet til redaktør Ellen Seip på Cappelen.

Ganske utslitt etter lange arbeidsøkter ved tegnebordet, skulle jeg spasere noen hundre meter i vårsola fra forlaget til hovedbiblioteket. Planen var å ta helt fri fra bok- og illustrasjonsjobbing en stund, lese, koble ut og slappe av, da en idé plutselig  dukket opp i hodet: Hva om en hund finner en menneskebaby og beholder ungen som et kjæledyr. Tankene skribles ned, hele historien skisses ut i løpet av et par dager, og derved var bildebokfiguren Bisk og boka Bisk får en liten unge skapt. Nå fantes egentlig figuren Bisk allerede, men som noe ganske annet. En ordløs, lett surrealistisk voksentegneserie utgitt på Jippi forlag i 2004 het Bisk (Den vant prisen for Norges Beste Serie på Raptus tegneseriefestival samme år.)

Ur-Bisk var en sterkt stilisert hundefigur, men nye Bisk beholdt likevel mange trekk fra den; Hodeform, ører, snurr på halen, men nå reiste Bisk seg på to, ble rundere i formen, begynte å prate og fikk en familie. Etter Bisk får en liten unge var det ikke gitt at det skulle komme mer. Den første ideen var så god, og de fleste poeng med en omvendt verden der hunder holder mennesker som kjæledyr var brukt opp. Ungen måtte bort og Bisk fikk nye venner, spesielt katten Siss. De neste bøkene handler om vennskap, krangler og andre situasjoner barn kan kjenne seg igjen i. Etter fire bildebøker var det tid for å ta en pause med Bisk. Nye bildebokideer og verdener måtte utforskes.

Det å lage en tegneserieroman for helt unge barn er et konsept jeg har hatt i tankene en stund. Unger elsker tegneserieformen, men det er veldig lite serier som finnes for de yngste. Donald for eksempel har alt for kompliserte og heseblesende historier. Bisk Blir Redd er også en tittel som har surret rundt i hodet noen år. Har gjort flere forsøk på å lage et bokmanus ut fra den tittelen; Bisk som har barnevakt, blir alene, strømmen går, lyn og torden, men fortellingen ville aldri sitte helt. Gikk det så an å ha det som et utgangspunkt for en tegneserie? En tegneseriebok måtte være på minimum 32 sider, mer omfattende enn de vanlige historiene som har vært i bildebøkene om Bisk.

Begynte på en historie om rivalisering i stedet. Bisk får besøk av fetteren sin som er et eller to år eldre, som er mye flinkere og alltid vet best. I første forsøk var Bisk og fetter Ulrik på skitur, Bisk somler og ramler, men når Ulrik brekker beinet, blir Bisk helten som må gå etter hjelp. Nei, det funket ikke det heller. Men til slutt blir dette til en historie om at Bisk og Ulrik skal bygge hytte i skogen.

Dette kjenner jeg fra barndommen; store planer og pågangsmot , som ender i et gebrekkelig reisverk av morkne stokker og tørre kvister, før hele prosjektet blir gitt opp. Hyttedrømmen lever likevel videre. Den må snekres skikkelig og de voksne kan og må hjelpe til. Opprinnelig var det de to pappaene som tro til sammen med guttene, men kjønnsbalansen ble veldig skjev. Vurderte en stund å gjøre fetter Ulrik om til kusine Ulla. Men løsningen ble til slutt at Ulrik bare har en mamma med seg, og hun er minst like nevenyttig som pappaen til Bisk. Med de voksnes hjelp står en flott trehytte ferdig ute i skogen i løpet av et par dager. Historien er nå halvveis. 17 tegneseriesider er brukt opp, og det er klart at Ulrik og Bisk spør om lov til å overnatte i hytta. Da ligger alt til rette for at Bisk skal bli redd. To gutter ute i skogen i mørket med lommelykt og campinglykt. Og den som er størst og tøffest begynner å fortelle spøkelseshistorier.

Historien drar seg til når Ulrik finner et påskudd til å forlate hytta. Bisk kan ikke protestere for mye fordi: ”Han er jo ikke redd.” Ulrik har nok ikke planlagt at campinglykten som Bisk har som eneste lyskilde skal gå tom for batteri, men det gjør spøken enda mer effektiv. Dette er nødt til å sannsynliggjøres i teksten på forhånd. (Ulrik og mammaen har brukt den på telttur, batteriene har alt vart skikkelig lenge.)
Ulrik skremmer ved hjelp av maske og lommelykt mot eget ansikt-trikset, men blir selv offer for sin egen spøk, faller ned fra treet og skader seg, da det viser seg at han er skikkelig redd for noe som egentlig er lite og ufarlig. Slik må Bisk være den som løper gjennom den mørke skogen for å hente hjelp. Bisk blir nattens helt og vinner Ulriks respekt. The end.

Jeg tenker selv at Bisk gjør seg veldig godt i tegneserieformatet. Det sto tidlig klart at dette skulle være en konvensjonelt fortalt serie. Ingen eksperimentelle fortellergrep eller sprelske sidelayouter. Fire like store ruter på hver side. Klart og tydelig fortalt.  Det er dialogene som driver historien framover.  Ingen brå hopp i tid, eller forklarende tekster. Det som vises i bildene skal være lett å forstå for alle. Serierutene passer også veldig godt til å vise skiftingene i stemninger. Det blir skumlere og skumlere. Vi ser selv at skyggene på veggen  er truende og at lyset blir svakere i lykta, og føler Bisk sin redsel når han er helt alene i mørket og hører skumle lyder utenfra. Snakkeboblene er relativt store, og den håndtegnede skriften skal være tydelig og lett å lese for de som akkurat har begynt å lese selv.
Bisk blir redd er nok passe skummel, men er også en bok om være med å lage noe selv, om å mestre og få respekt selv om man er ganske liten.



Bisk har egen hjemmeside: www.bisk.no/