Barndommens nattbord: Intervju med Gro Dahle

Gro Dahle (f. 1962) skriver for både voksne og barn. Hun er kjent for sine kritikerroste, poetiske barnebøker med temaer som vies liten oppmerksomhet.

Akvarium
Akvarium er en både var og hard bok om et vanskelig og vondt tema; omsorgssvikt. Vi møter barnet som tar ansvar for en hjelpeløs mor. Men den kan også leses som en absurd hverdagsfabel.

Gro Dahle (f. 1962) skriver for både barn og voksne. Hun er kjent for sine kritikerroste, poetiske barnebøker med temaer som vies liten oppmerksomhet, og der synsvinkelen og sympatien ligger hos barnet. Gro har samarbeidet med flere illustratører, men først og fremst med sin sin mann, Svein Nyhus, og i nyere tid også med sin datter Kaia Dahle Nyhus. Hun er tildelt en rekke litterære priser, bl.a. Brageprisen for beste barnebok (2002). Sist høst utga hun boken Akvarium, med illustrasjoner av mannen Svein. Boken er nominert til Kritikerprisen i klassen for beste barne- og ungdomsbok, og kan leses som en allegori over det vonde og vanskelige temaet omsorgssvikt; en liten jente må ta vare på sin egen mor. Men den kan også leses som en magisk og absurd hverdagsfabel.

Forfatteren Gro Dahle og hennes mann Svein Nyhus (ill.) er nominert til Kritikerprisen i klassen for beste barne- og ungdomsbok for fellesprosjektet Akvarium. Foto © Scanpix

Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

Ja, det er to bøker som var spesielt viktige for meg som barn: Huslegen og de uskarpe bildene der av nifse hudlidelser i svart hvitt, umulig å se om det var mose på beinet eller et sår – og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr med tegninger av Wernskiold og Kittelsen. Det var skummelt og herlig brutalt å høre faren min lese Det blå båndet om en mor som slo seg sammen med et bergtroll og som sammen med trollet forsøkte å drepe sønnen sin og endte opp med å stikke ut øynene hans.

Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

Ja, faren min var glad i å lese, og han leste mye og lenge og ofte, og helt til jeg ble voksen. Han leste alt fra eventyr, Aurora og Emil til Peer Gynt og krim for meg, deklamerte Fanitullen og Haugtussa med hevede hender, skjelving i stemmen og kraft og sus! Jeg var kjempeheldig.

Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

Jo, nettopp. Det kan godt hende at det er derfor jeg endte opp som forfatter! Jeg elsket å bli lest for, det var det beste i livet mitt. Det var ingenting i verden jeg likte bedre enn å være inne i en historie, å glede meg til neste lesestund – og etterhvert å lese selv  – og skrive selv. Men det å dele en bok sammen, å lese høyt i sofaen og være inne i bøker sammen, det tar kaka. Det er det beste. Nå har jeg og den voksne dattera mi Kaia lest alle Alice Munros noveller sammen. Det er jubel og magi!