Nytt fra kontoret (5)

SkjønnlitteraturNytt fra kontoret (5)
Estimert lesetid 4min

For to netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet.

Det som er vanskeligst ved nettopp denne fasen, er at man på sett og vis er ferdig med selve fortellingen. Man har sagt det man vil si. (Og for mitt vedkomne vil jeg over på noe annet, den neste fortellingen som ligger og stanger i hjernen et sted.)

Mange forfattere skriver teksten om og om igjen, fire fem ganger. Slik er det ikke med meg. Det endelige resultatet befinner seg nesten aldri veldig langt unna det som står skrevet i det første utkastet. Men nettopp derfor må jeg være ekstra skjerpet akkurat nå.

Og det første som skjer, er at jeg leser hele teksten igjennom, helst i ett strekk. (Det klarer jeg ikke, jeg er en langsomleser, så det blir to netter, og det aldeles uten annet i glasset enn kildevann.) Selv om jeg har lest deler av manuskriptet flere ganger underveis, blir det en helt annen og ny opplevelse å gå gjennom hele teksten, fra anslag til siste ord. Jeg er ikke en sånn forfatter som blir brakt  ut av likevekt av en telefon, eller av at hun jeg bor sammen med stikker hodet inn på kontoret, men akkurat nå er jeg litt vanskelig å være under tak med. Ikke på noe tidspunkt er jeg så engstelig som akkurat nå. En uheldig replikk fra hovedpersonen: Å, Herregud, Ingvar! Ser du ikke? Har du blitt evneveik underveis? Dette må være noe av det svakeste… Det partiet der: Finn saksen! Man løper til bokhyllen og tar frem den forrige romanen. Blar. Leser. Så utrolig mye bedre! Eller? Bare annerledes?

Leser det hele igjennom. Gjør notater. Setter store røde utropstegn. Skriver NEI! I margen. Går til angrep på meg selv. Håner meg selv. Føler meg som en idiot.

Men heldigvis har jeg etter tredve år en viss profesjonalitet å støtte meg til. Jeg kjenner denne tilstanden ut og inn. For det første: Dette er – på godt og vondt – den boken jeg var i stand til å skrive i år. Det er dessuten den jeg skal leve av til neste år. Jeg er ikke ute på noen form for frierferd. Det er jobben min å skrive usanne fortellinger, og her er den foreløpig siste. Punktum.

Og så – etter en gjennomgang eller to, skal manuskriptet få hvile. Hvor lenge, kan være litt forskjellig. Det viktigste nå, er at man skaper et tomrom. Lar det gå et stykke tid før man gjør de rettelsene man har markert, og printer ut hele greia på ny. Dette manuset kommer til å hvile i ca to uker. Mens for eksempel ”Utsikt til paradiset” (som jeg skrev på ca et halvt år) fikk hvile i like lang tid. Seks måneder.

Med det arbeidet som gjenstår nå, vil jeg levere temmelig nøyaktig første mars. Dersom jeg da ikke får helt umulige ideer underveis. Slikt kan skje, men ikke ofte. For eksempel var ”Dronningen sover” innlevert til forlaget før jeg tok til fornuft og trakk det tilbake. Manuskriptet var da på ca 250 sider. Så skar jeg det ned til temmelig nøyaktig 70.

Men da syntes jeg det satt som en spiker i veggen også…