Ung, sint og prisvinnende. Amalie Kasin Lerstang får vesaas debutantpris

– Jeg tenker: Ja, kjør på, jeg er jente og jeg er rasende, sier Amalie Kasin Lerstang. Hun ler med åpen munn. Hun gjør ofte det.

Portrett av Amalie Kasin Lerstang
– På nedtonet vis tar den pulsen på den europeiske tidsånden, og skildrer hvordan enkeltindivider berøres og belemres av større sosiale omveltninger, skriver nominasjonsjuryen til Tarjei Vesaas debutantpris om Europa av Amalie Kasin Lerstang (Foto: Kristine Kleppo)

Som forfatter blir hun gjerne plassert i kategorien ung og sint kvinne. Men det er også nærliggende å kalle skrivingen hennes overskridende. Og man kan ikke bruke et ord som “overskridende” oppriktig i et forsøk på å plassere. Kanskje det er derfor hun ler. Hun vet at det ikke finnes en kategori for det hun holder på med, hun er hele tiden i en forflyttelse. Men ideen om plassering er heller ikke truende.

– Jeg forstår at folk leter etter tendenser i tiden og det er ikke så farlig for meg om de vil kategorisere boka som det ene eller det andre, så lenge jeg vet at menneske-Amalie har det ganske bra og at forfatter-Amalie kan gjøre noe helt annet i neste roman om hun vil det, sier Amalie.

Det her er ikke en dårlig tid for en forfatter å være en ung og sint kvinne. Jeg tror at vi trenger dem. Vi trenger perspektivene til forfattere som Amalie Kasin Lerstang. Vi trenger at noen setter ord på og lager fortellinger om noe vi opplever som gjør oss rasende, men som mangler konkrete begrunnelser og nedslagsfelt.

Hun er takknemlig for at Tarjei Vesaas-debutantpris gir henne penger og tid til å skrive.

– Nå som jeg har fått denne anerkjennelsen vil jeg bare skrive noe nytt som er godt. Jeg har en veldig praktisk approach til å skrive bøker. Jeg ser det ikke som en selvfølge at det nå skal bli enklere med denne prisen. Jeg vil bare skrive noe bra som er fullendt og må jobbe desto hardere for å få det til.
Hun er langt inne i skrivingen av sin andre roman.


– Det handler om å ha noe å strekke seg mot. Jeg har lyst til å bli flinkere til å skrive, og til å forstå. Jeg vil bli flinkere til å skille en god setning fra en dårlig en, til å skjønne hvordan noe funker og hvordan det kan skje med mitt språk. Jeg er ikke en av de forfatterne som bare vil sitte hjemme og skrive for meg selv. Jeg vil gjerne skrive noe som kan påvirke andre.

Føler du med Europa at du har funnet en stil som er din?
– Nei, jeg føler at der går jeg veldig langt i èn retning. Nå har jeg mer behov for å tenke i teksten. Likevel tenker jeg at man ofte tror at man skriver mer ulikt enn man gjør. Når det gjelder språket så har man jo en rytme i hodet. Men det er kult å teste ut ting og skape en  risiko for meg selv i teksten, noe som står på spill, ellers er det uinteressant. Noen ganger liker jeg romaner bare fordi de har den viljen. Jeg ser at det er noe som det er viktig for forfatteren å få ut.

Når du snakker om at noe må stå på spill. Det er veldig vanlig for forfattere å snakke om det, men hvor konkret ligger det for deg når du sitter og skal skrive?
– I Europa lå det i språket. Det var noe akutt jeg ville avbilde. Jeg tenkte at det var sånn ræva drit ingen ville lese, men språket måtte tørre å gå helt dit. Mange vil ha en vakker setning, et vakkert språk. Det var en risiko for meg i å formidle den tilstanden med det språket tilstanden krevde.

Hva med det du skriver på nå?
– Det jeg jobber med nå har større plass til refleksjoner. Jeg vil si noe om unge mennesker i dag og hvordan de dealer med ting, og kanskje kritisere noen reaksjonsmønstre rundt meg og hos meg selv. Hva er resultatet av å være født i dag?

Hun utbryter:
– Men, herregud det kan du ikke skrive.

Og fortsetter:
– Det som står på spill er de påstandene. Av og til er det å vise fram ting som er stygt, forbudte tanker som får lov til å stilles ut, risikabelt. Det føles avslørende. Noen ganger prøver jeg bevisst å skrive noe feil, noe som ikke er vakkert nok eller som jeg aldri kan si høyt.

Føltes det avslørende å gi ut Europa?
– Da var det mer de nære folkene jeg tenkte på, som når naboen hjemme kommer bort og forteller hun har lest boka, at noen ville dra konklusjonen at ”jeg” er meg. I tillegg visste jeg at mange forventet noe da jeg kalte boka Europa, at de ville savne en enklere vei inn i tematikken.

Hva slags rolle tenker du at politikken og samfunnet har i det du skriver?
– Jeg tenker at politikk synes i enkeltmennesker, og at det er vanskelig å skille de to fra hverandre. Jeg tror aldri at man er fritatt politikken man lever i. Vi lever i en stor illusjon om individets frihet og alt det der som bare er piss. Vi er like avhengige av andre mennesker som før. Når jeg skriver forteller jeg om en større tematikk gjennom små folk, og som leser leter jeg ofte etter en større kontekst som teksten kan inngå i. Det finnes så mange forestillinger om “den politiske romanen” og hva den skal inneholde. Jeg tenker at man kan ta eierskap rundt det begrepet.

Hva slags forhold har du til selve skrivingen? Hvordan har du det når du skriver?
– Det er ro. Det eneste stedet jeg kan være fullt konsentrert. Det er alltid noe jeg gleder meg til å ta tak i. Det føles meningsfullt og viktig, men det er vanskelig å forklare det uten at det blir litt klamt, he-he. Akkurat da, når jeg sitter der, er skrivingen noe jeg bare gjør for meg selv. Jeg liker å trikse rundt med setninger og kan få et skikkelig stort gledesrush av å føle at jeg gjør noe ulovlig. Mange snakker om hvor vanskelig det er å skrive, men jeg synes at det er viktig å holde på at det også kan være gøy, at jeg kan kose meg med det, selv om tematikken ikke nødvendigvis er noe lystig. Men bokprosjektet lever i skallen hele tiden og jeg kan kose meg med å lete etter romanen i ting som skjer rundt meg.

Hvor finner du den?
I folk, tror jeg. Andre som sier ting, gjør ting, tenker ting. Det legger jeg inn i romanen. Mange vil nok være i fred for å konsentrere seg om å skrive, men jeg vil forstyrres litt. Det er nyttig for skrivingen å snakke med folk, være med folk. Jeg liker den kontrasten til å sitte alene.

Merknad: Det skal sies at Amalie og jeg er venner. Det har vi vært siden før kattene våre stod og hveste til hverandre i oppgangen. Vi bor i samme bygård. Vi vokste opp på Notodden, men ikke samtidig. Vi snakker ofte om litteratur og drikker te. Min katt døde, men når jeg står på trammen og låser meg inn kommer hennes og gnir seg opp etter skinnleggene mine. Det finnes ingen distanse i dette intervjuet. Den er for lengst kastet ut av vinduet.