– Den dekadente livsstilen til de rike kolonistene i Kenya har alltid fascinert meg

SkjønnlitteraturUnderholdningsromaner– Den dekadente livsstilen til de rike kolonistene i Kenya har alltid fascinert meg

Lucinda Riley overgår seg selv i sin nyeste bok om de syv søstre, skal vi tro anmelderne. Her forteller hun om det veldige arbeidet med «Solsøsteren», og røper endelig en ørliten detalj om den syvende, forsvunne søsteren.

Estimert lesetid 7min
Portrett av Lucinda Riley som står på en bro i tropiske omgivelser
Lucinda Riley var på omfattende research-turer da hun skrev «Solsøsteren», blant annet til Kenya. Boka har allerede fått strålende anmeldelser i både NRK og VG. (Foto: Boris Breuer)

Endelig er Lucinda Rileys fortsettelse på sagaen om «De syv søstre» her – og det til helt fantastiske anmeldelser. Guri Hjeltnes i VG gir boka terningkast 5, mens NRK skriver «Både boken og serien er en formidabel komposisjon».

Solsøsteren handler om vakre, temperamentsfulle og sårbare Electra, som Lucinda Riley selv røper at hun forguder. Hun måtte føle seg frem til fortellerstemmen hennes, og var redd for at leserne skulle oppfatte henne som usympatisk, sier hun til Boktips.

Electras kaotiske liv

Electra er søsteren som på overflaten ser ut til å ha alt: berømmelse, rikdom og skjønnhet. Likevel har hun alltid vært ensom og følt seg som en outsider. Hvorfor er det så komplisert å være Electra? Hvordan fant du hennes stemme i boka?

– Da jeg begynte å skrive Solsøsteren, dykket jeg direkte ned i Electras kaotiske liv for å få en følelse av hvordan fortellerstemmen hennes burde være. Jeg var bekymret for at leserne mine ville synes hun var usympatisk, gitt at vi bare har sett glimt av henne i de forutgående bøkene. Alt leserne mine vet om henne fra tidligere, er at hun har kort lunte, har et rusproblem, og er en merittert supermodell. Jeg ville få frem hennes reise mot selverkjennelse og rehabilitering, og ønsket at hun gradvis skulle omgi seg med mennesker som brydde seg om henne.

Selv forguder jeg Electra – hun er morsom, voldsomt lidenskapelig og heldigvis ikke feilfri.

Lucinda Riley

– Jeg tror mange av leserne mine vil føle med henne i hennes ensomhet og sorg, og at de vil forstå at rusproblemet hennes rett og slett var hennes måte å dempe livets smerte på. Selv forguder jeg Electra – hun er morsom, voldsomt lidenskapelig og heldigvis ikke feilfri.

Dekadense og kulturell undertrykking

De syv søstre-serien har tatt oss til mange vakre og interessante steder rundt om i verden. Hvorfor valgte du Afrika og Kenya denne gangen?

– Afrika har alltid vært et kontinent jeg har ønsket å utforske. Den dekadente livsstilen til de rike kolonistene som gjorde Kenya til sin lekeplass har alltid fascinert meg. I tillegg syntes jeg det var spennende med det komplekse forholdet mellom de mange folkeslagene som levde side om side i Kenya da landet var britisk koloni – de hvite nybyggerne, masaiene, kikuyuene, somalierne og inderne.

Selvsagt kjempet jeg også med meg selv underveis. Er det egentlig jeg, som hvit irsk forfatter, som bør fortelle disse historiene?

Lucinda Riley

Hjerteskjærende researchprosess

Du har jo tidligere i De syv søstre-serien utforsket andre kulturer som aboriginerne og rom-folket. Denne gangen blir vi altså kjent med masai-kulturen, i tillegg til forholdet mellom svarte og hvite, både i Kenya og i USA. Hvordan har det å skrive om disse temaene påvirket deg?

– Hver gang jeg i tidligere bøker har håndtert store temaer, har research-prosessen vært både øyeåpnende og helt hjerteskjærende. Med Solsøsteren har dette vært enda mer krevende fordi den omhandler ikke bare masaiene, folkeslaget som ble fratatt sitt land, men også afroamerikanerne, som har lidd så stor undertrykking, og også situasjonen til unge stoffmisbrukere som sliter med å finne hjelp og støtte. Researchen min inspirerte meg til å bringe disse historiene frem i lyset.

– Selvsagt kjempet jeg også med meg selv underveis. Er det egentlig jeg, som hvit irsk forfatter, som bør fortelle disse historiene? Likevel: For under hundre år siden ble mine forfedre sett på som “underklassen”. Vi trenger at flere forfattere fra disse kulturene blir utgitt og lest. I mellomtiden kan jeg bare håpe at jeg har bidratt konstruktivt til saken deres ved å øke bevisstheten.

Fortellinger fulle av motsetninger

Hvordan var det ellers å drive research i Kenya, hvor du ikke var kjent fra før?

– Da jeg ankom Kenya og snakket med de som kunne fortelle ting fra kolonitiden, ble jeg slått av hvor ulike mange av fortellingene var – historien er virkelig subjektiv og ofte full av motstridende beretninger. Dette gjorde det vanskelig å skrive boka fordi jeg aldri kunne være sikker på hvilken fortelling som var den mest korrekte. Samtidig gjorde det skrivingen enklere. Siden jeg jo i hovedsak er skjønnlitterær forfatter, kunne jeg bruke min kunstneriske frihet til å fylle tomrommene.

Lucinda Rileys favoritt-søster

Hvilke av søstrene har du likt aller best å skrive om? Er det mulig å ha en favoritt blant dem?

– Å velge en favoritt blant D’Apliése-søstrene er som å velge en favoritt blant egne barn! Jeg har elsket å skrive om dem, alle sammen, men skal jeg være helt ærlig, er Tiggy i Månesøsteren den jeg har følt meg aller mest knyttet til. Vi deler begge en måte å se verden på og en sterk følelse av åndelighet.

Om den syvende søsteren

Vi er alle veldig spente på den syvende søsteren, som fortsatt er et mysterium. Kan du fortelle oss noe om din neste bok?

– Helt siden jeg begynte på De syv søstre-serien I 2013, har jeg klødd etter å bli ferdig med å skrive Solsøsteren. Det å skrive bøkene har vært en fantastisk reise, og selv om plotet har utviklet seg etter hvert, har det overliggende, hemmelige plotet forblitt uendret. For øyeblikket kan jeg ikke røpe noen hemmeligheter om bok 7, men det jeg kan si er at jeg nylig var på en research-tur hvor jeg fulgte i fotsporene til den syvende søsteren.