«Underkastelse» – islamofobi, frankofobi eller bare strålende satire?

RomanerRomaner«Underkastelse» – islamofobi, frankofobi eller bare strålende satire?
Estimert lesetid 5min
Michel-Houllebecq
Michel Houellebecqs ferske roman «Underkastelse» skaper bredt engasjement

Er Michel Houellebecq islamofob, er han frankofob, hater han de intellektuelle eller er han rett og slett en viktig og tankevekkende satiriker som setter ord på det ingen andre tør?

De fleste toneangivende avisene her i landet har den siste uken omtalt og anmeldt en av høstens mest provoserende romaner: Michel Houellebecqs Underkastelse. Her i landet har boken nesten bare vært udelt positivt omtalt, mens han i hjemlandet Frankrike virkelig er blitt utsatt for hets og hat. Underkastelse kom ut dagen før attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo, og en karrikatur av Michel Houellebecq var den uken på forsiden av Charlie Hebdo. På mange måter ble Underkastelse trukket inn i reaksjonene etter massakren, og den ble stemplet som islamofobisk. Som Geir Ramnefjell skrev i sin kronikk i Dagbladet på lørdag 1. august, kom kritikken mot Houellebecq fra høyeste politiske hold, blant annet fra statsminister Manuel Valls som selv har en liten rolle i romanen: «Frankrike er ikke underkastelse, det er ikke Houllebecq. Det er ikke intoleranse, hat.»

Handlingen i Underkastelse foregår rett før og etter presidentvalget i Frankrike i 2022. Hovedpersonen François er en 44 år gammel,

Underkastelse

desillusjonert litteraturprofessor. Hans sexlyst er avtagende selv om han fortsatt nedlegger studiner og bruker prostituerte. François foreldre er døde og hans livslange akademiske arbeid leder ham ingensteds. Han har et ganske uengasjert blikk på et Frankrike som før valget plages av en slags borgerkrigslignende tilstand mellom det ekstreme høyre og ekstreme muslimer. Så kommer presidentvalget, og sosialisten Hollande taper første valgrunde. Dermed står kampen mellom høyreekstreme Marine Le Pen og Det muslimske brorskap og deres kandidat Mohammed Ben Abbes. Venstresiden samler seg mot Le Pen og inngår allianse med det som virker som et moderat muslimsk parti. Og så er sensasjonen et faktum. Frankrike får sin første muslimske president, og hele landet endres raskt. Barnetrygden heves betraktelig, og svært mange kvinner trekker seg tilbake til hjemmene. Dermed går også den registrerte arbeidsløsheten dramatisk ned. Polygami blir ikke bare lovlig, men oppmuntres til, og for å gjøre karriere i statsforvaltningen og i det akademiske liv må man konvertere til islam. All denne dramatiske endringen skildres av den lakoniske François som driver med uten særlig stillingstagen, som de fleste andre franskmenn.

Det er en underlig og særdeles interessant opplevelse å lese Underkastelse. Det er lett å identifisere seg med den relativt feige, intellektuelle hovedpersonen, og romanen kan også leses som et skremmende og sant fremtidsbilde. Romanen er et angrep på et Frankrike der konsum kan sies å være den nye religionen. Den kan nøre opp under islamofobi, men den er først og fremst et angrep på de intellektuelles unnfallenhet og på en tid der mange ikke forholder seg til viktige politiske spørsmål. Michel Houellebecq er en satiriker som elsker å provosere. Han har selv sagt at han skildrer et Europa som har begått selvmord, og der islam blir en paradoksal løsning på en allerede utviklet sivilisasjonskrise.

Om Underkastelse i de sjokkerende dagene etter attentatet mot Charlie Hebdo vekket avsky blant ledende politikere i Frankrike, har den raskt fått en helt annen betydning. Den har fått strålende mottakelse i resten av verden,  også her til lands.

Underkastelse er romanen du må forholde deg til i høst, bare sjekk ut disse anmeldelsene:

«Bravo Houellebecq! Michel Houellebecqs «Underkastelse» er en lovsang til den frie, kunstneriske ytring – uansett om den skulle ta form av en vellykket roman (som denne) eller som en grisefrekk karikaturtegning i siste utgave av magasinet Charlie Hebdo.»
Knut Hoem, NRK

«Det er vanskelig å ikke bli forbløffet av romaner som klarer å virvle opp så mange tanker og forestillinger om samtida og framtida. Og for å være litt høytidelig: den viser fiksjonens mulighet til å leke med og utfordre våre oppfatninger om samfunnsutviklingen, som ingen saklig avisdebatt i verden vil kunne matche.»
Geir Ramnefjell, Dagbladet

«Mens etterspillet av Charlie Hebdo-drapene utfolder seg, vender franske lesere seg til magasinets siste forsidestjerne, og Michel Houellebecqs Underkastelse raser til toppen av bestselgerlisten. Men tilbyr Frankrikes mest feirede kontroversialist en surmaget visjon av Den muslimske trussel mot Europa eller en ryggrad løs «underkastelse» av gradvis islamsk overtagelse? Faktisk, ingen av delene. Den er mye mer interessant enn det.»
Steven Poole, The Guardian

«Houellebecq er en av de forfatterne som får kritikerne til å få panikk fordi det er så vanskelig å plassere ham. Han er antagelig den mest kjente franske romanforfatteren i sin generasjon. (…) Houellebecq er rett og slett en satiriker. Han liker å ta utgangspunkt i hva som skjer nå, og forestille seg hva som hadde skjedd om det bare hadde fortsatt å skje. Det er det satirikere gjør. Anklagen om at om at Houellebecq er en islamofob synes misvisende. Han er ikke islamofob. Han er frankofob.»
Adam Gopnik, The New Yorker

«Det er ingen som skriver som Michel Houellebecq, som tar like store sjanser som ham. De aller fleste av bøkene er ekstremt provoserende, og gir til tider nedslående beskrivelser av verden. Houellebecq er ikke for de ømtålige, og apropos den siste tidens debatt om trigger warnings, er vel Houellebecq en forfatter man trygt kan sette et advarende klistremerke på. Men for alle som er interessert i samfunnet rundt seg, er Underkastelse obligatorisk lesning.»  
Kristin Buvik Sivertsen, Dagsavisen

«Dystopien fungerer særlig fordi den forankres i en menneskelig stemme, midt i sine haranger mot kvalmende humanisme og gjennomsyrende forbrukskultur. François tenker om Huysmans: «en forfatter er først og fremst et menneske, som er tilstede i sine bøker». Houellebecq viser seg igjen som en forfatter som evner å sette ord på det opplagte og slik få et grelt og uflatterende samfunnsbilde frem, uten å underkaste seg noe som helst.»
Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv