Å hugge en roman i sten

RomanerUkategorisertÅ hugge en roman i sten
Estimert lesetid 7min

Jeg leste i et intervju med deg at du ble nervøs da du hørte begrepet «den vanskelige andreboka». Nå har du skrevet din tredje bok. Hva var vanskeligst?


– For meg var nok denne tredje boken den egentlige «andreboka». Andreboka Kjærlighetshistorie skrev jeg veldig spontant og kanskje i en slags naivitet om at det bare var å skrive fra en strøm av bevissthet, fremdeles i kontakt med fremgangsmetoden jeg brukte i Null. Jeg hadde ikke hørt så mye om fenomenet  «den vanskelige andreboka». Først da jeg hadde kommet et stykke på vei med Vår i det hinsidige, hørte jeg om det. Og da snek det seg nok inn i bevisstheten og ble med inn i denne prosessen i stedet.

– Denne gangen måtte jeg finne et nytt «rom» å skrive i. Jeg fant ikke formen med en gang, bare sterke bilder som var hemmelighetsfulle og kryptiske, drømmeaktige. Det var et nokså ukjent landskap å gå inn i tematisk, såvel som formmessig. Så denne tredje romanen var vanskeligst. Definitivt!

Gine Cornelia Pedersen
Gine Cornelia Pedersen

Hvordan var skriveprosessen med denne boken?


– Det har føltes som en slags utgravning. Jeg har hørt at Dag Solstad sammenligner det å skrive en roman med å hugge ut i sten. Det er et fint bilde syns jeg. Romanen finnes allerede i det første man skriver, i den grove stenen, det handler bare om å hugge det frem til det er ferdig. Slik var det denne gangen. Jeg har hugget og gravd meg frem til bildene og stemningen som lå der i det første utkastet med korte dikt og drømmeaktige bilder. Kari, min redaktør, har vært tålmodig med meg. Det har vært alfa omega. Hun er en redaktør som har et overblikk som overskrider det man bare kan drømme om som forfatter. Når jeg er nær ved å gi opp, gir Kari meg nytt mot.

– Jeg har også vært på en intensiv researchreise gjennom tid og rom i esoteriske landskap sammen med min gode venn og forfatterkollega, Ingvild Schade. Hun har fungert som min åndelige redaktør, så å si. Veldig eventyrlig prosess. Frustrerende, eventyrlig og åpnende.

Vår i det hinsidige – Hvorfor denne tittelen?


– Vår, piken romanen dreier seg rundt, har kanskje en fot i det hinsidige. Jeg har fordypet meg i hva bevissthet kan være, hvordan et liv kan oppleves når det vibrerer av sanselighet – når huden reduseres til en tynn film som såvidt dekker nervene, når det mytiske tredje øye, den sjette sans, er blottet. Jeg har blant annet lett ivrig etter troverdige vitnemål fra mennesker som har opplevd «det hinsidige», som har dødd og blitt vekket til live. Jeg har lest skrifter som Bibelen, Vediske skrifter, og mange andre forskjellige kilder jeg ikke skal avsløre her. Etter at jeg begynte å lete i det landskapet, ballet det på seg og ble et slags studie i det esoteriske og mystikken. Jeg endte opp der jeg startet, med den eldste klisjeen av dem alle: Hvorfor lever vi? Hva vil det si å være et menneske? Lidelsen i det å leve, og i det faktum at lidelsen ikke kan unngås, hvordan holde det ut?

– Om drømmene vi erfarer om natten kanskje er like virkelige som den våkne «virkeligheten». Og kanskje også å forstå hvorfor det kan være en vei inn i livet for mange å lete etter svaret i det hinsidige, i religion, lete etter mening i lidelsen. Så jeg har latt romanen og Vår bevege seg inn i det hinsidige, kanskje et forsøk på å bygge en slags bro. Derav tittelen.

Det er en setning som går igjen: Det er umulig å gi noen en hånd som går inn i det innerste, og det, er nærmest uutholdelig å vite. – Kan du utdype betydningen bak dette? (gjennomgående tematikk?)


– Det kan handle om ønsket om å fylle opp potensialet i en relasjon, tømme det igjen, fylle og tømme det? Komme helt nær, bli ett med en annen, komme helt helt nær, egentlig en lengsel etter seg selv? Eller det kan handle om frykten for evigheten, men samtidig også lengselen etter den. Det menneskelige intellekts idé og største frykt: at vi er på besøk, her, hos hverandre. Den separasjonen som starter når vi blir født inn i en kropp, separert fra helheten som er den konstante massen av energi som til enhver tid finnes i universet, separerte fra det hinsidige, det absolutte vi var i før vi ble født og så: manifestert som individer, ensomme, nakne og skrikende.

– Å ønske kontroll over kretsløpet, ønske å kunne stanse tiden, stanse den uunngåelige strømmen som driver oss fra hverandre til døden, den strømmen som vi aldri noen sinne kan oppnå kontroll over, og som gjør det så sårbart og til tider uutholdelig å være et menneske av kjøtt og blod med bevissthet om oss selv og vår usle, tilsynelatende ubetydelige, posisjon i universet. Blant annet.

Romanen stiller spørsmål og utforsker noe så «banalt» som å være menneske. Å erfare å være menneske. Hva som utgjør et liv, og hva man sitter igjen med etter det har merket deg med sorg og andre verdslige utfordringer.

Hva skjer når kjærlighet vekkes i hjertene våre. Hva er hjertet? Hvorfor kjenner man smerte i det, hvorfor brister det når hat eller sorg brennmerker det? Hva skal det være godt for, hvorfor higer vi etter å kjenne kjærlighet fylle hjertet?

Utømmelige tema.

Boken din fikk meg til å både le og gråte. Hvordan håper du at leserne opplever den?


– Jeg håper den letter sløret litt. Hva nå enn det skal bety, men om de som leser blir berørt, er det noe jeg blir glad for. Jeg blir personlig dypt takknemlig over kunst, opplevelser og mennesker som i kraft av seg selv vekker latter og som rører meg. Mennesker som gjør at jeg føler meg sett. Det alle mennesker vil. Bli sett, som igjen er en opplevelse av kjærlighet.

Håper den i øyeblikk kan vekke det hos leseren. Det var jo veldig fint å høre at den gjorde det for deg.

Og så håper jeg den vekker spørsmål. At den oppleves åpnende og utvidende på bevisstheten, heller enn lukkende og konkluderende.

Hvem er dine litterære forbilder?


– Det er vanskelig å velge seg noen få. Jeg liker så mye forskjellig, men jeg kan bli vilt inspirert og føle meg oppfylt når jeg leser bøker av mennesker som er villige til å utforske hva tekst er på en nysgjerrig måte, samtidig som de skriver. Som bygger nye broer mellom tanken og det skrevne ord, og sprenger rommet. Clarice Lispector er en, Virginia Woolf en annen. Leste Herman Hesses Eventyr etter en anbefaling – den opplevdes helt magisk, som et opplyst verk. Eventyr skjuler mye stor og glemt visdom, og det opplevde jeg at Hesse tydeliggjorde i Eventyr. Samtidig, når jeg nevner noen forfattere, utelukker jeg for mange, så jeg holder det litt åpent allikevel.

Ved siden av skrivingen, har du noen andre spennende prosjekter for tiden?


– Jeg holder på med et teaterstykke, som jeg har klimpra på mellom slaga, og som jeg skal stupe ordentlig inn i nå som Vår i det hinsidige er ferdig. Jeg er heller ikke ferdig med feltet jeg opplever har åpnet seg for meg i arbeidet med romanen. Så man skal ikke se bort i fra at jeg vil bruke mye tid på skrivingen den neste tiden. Men utenom det, skal jeg spille i et nyskrevet teaterstykke av Fredrik Høyer til høsten, med Mattis Herman Nyquist på regi og et utrolig flott lag med skuespiller-kollegaer. Det gleder jeg meg VELDIG til.