Raseri. En hvitings formidling av en selvbiosofi

Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi er endelig ute! Å få boken i hendene gav meg en fysisk reaksjon – ikke kvalme, som nevnt i enkelte medier, derimot en glede så tindrende ren. Ti år samlet mellom to permer, et treårig manusløp i diverse ville retninger fullført.

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg at bokens form kom til å bli et tema – én særdeles overfladisk lesning av Raseri har hittil gitt meg rett. Det føles rart å skulle skrive bruksanvisningen til sin egen bok, men ved Odin, strikken er da laget for å tøyes.

Noen punkter om hvordan jeg selv (en svært inhabil størrelse!) tenker rundt Raseri:

  • Boken gir ikke raske og enkle svar på hvordan eller hvorfor terrorangrepene 22. juli kunne skje.
  • Raseri vil gjøre lesere med dårlig tid og korte tidsfrister rasende.
  • I sin opprinnelige form var forsøket (fransk essai, som vi vet) en vandring som kunne variere mellom slentring, gange og trav, med avstikkere i mange retninger. Det er ikke tilfeldig at Raseri har genrebetegnelsen «forsøk» i undertittelen; jeg tenker på boken som et wunderkammer, hvor man kan se lenge på den ene monteren og hoppe over den andre. Med andre ord: Kronologisk lesning er helt i orden, men slett ikke nødvendig.
  • Bokens lengde bunner i et ønske om å tydeliggjøre den biografiske og filosofiske bakgrunnen jeg opererer foran. Derav «selvbiosofi», et nyord utledet fra Peter Wessel Zapffes biosofiske perspektiv: Det er nettopp ved en samlende, analytisk lesning av det siste tiårets spredte tekster at jeg er blitt klar over hvilke teoretiske og ideologiske vinder som har blåst gjennom meg.
  • Mitt tilfelle er neppe mer eller mindre interessant enn et hvilket som helst annet; men det var nå en gang mitt tilfelle som skrev akkurat denne boken.
  • Derfor tror jeg Raseripasser for de som kjenner en ung, nordisk mann som søker etter noe større – og som er redd for at han skal fortape seg underveis.
  • Lengst nede i tekstvirvaret Raseri ligger det et utopisk ønske om personlig og sosial rettferdighet. Den nihilistiske boken kan vise seg å ha en moralsk begrunnelse. Kanskje er boken selv det beste svaret på spørsmålet jeg nå stiller meg: «Hvorfor sitter denne innrømmelsen så langt inne?»
  • Bokens komposisjon (den langsomme leser vil se at den finnes!) står i fortsettelsen av Quadra natura og Gudenes fall, altså et fragmentarium bestående av dagbok, brev, blogg, biografi, beskrivelse, dikt, essai, intervju, sanglyrikk, filosofi, prosadikt, portrett, aforisme etc. Verket holdes sammen av fortellerstemmen til Cornelius (i hovedteksten) og av dialogen mellom «Espen» og Sturmgeist i fotnoteapparatet.
  • Der hastverksleseren tror at jeg konsekvent refererer til meg selv i tredje person i boken, kan jeg presisere: a) De fleste gangene en «Cornelius» opptrer i boken, er det mitt alter ego Sturmgeist som forteller. b) Fortelleren i hovedteksten heter Cornelius, og er kanskje bittelitt forskjellig fra forfatteren som skriver dette – av den grunn omtales han ved navn, og ikke pronominalt. c) Den eminente Espen i fotnotene introduserte f.eks. begrepet «2005-Cornelius». Hvis man tenker seg at en person utvikler seg litt fra år til år, kan det være et poeng å skille mellom de ulike årgangene av seg selv. 2005 var neppe den beste årgangen i mitt liv.
  • Med sitt personlige perspektiv og samlende vilje er Raseri en introduksjon for de som måtte være nysgjerrige på mitt forfatterskap.
  • Et stikkord som ikke er nevnt i boken: «Uro i kulturen».