Møt høstens debutanter: Maiken Horn Bolset

SkjønnlitteraturLyrikkMøt høstens debutanter: Maiken Horn Bolset
Estimert lesetid 6min

Maiken Horn Bolset (f. 1989) er skjønnlitterær debutant. I disse dager er hun ute med diktsamlingen Narr, der hun skiver om barndom og ungt voksenliv med både nærhet og distanse. Diktene er preget av scenisk humor og en frisk vilterhet man sjelden ser i norsk poesi. Maiken har blant annet studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og jobbet med radio og litteraturkritikk. I øyeblikket studerer hun filosofi ved UiO.

Gratulerer med en svært leseverdig debutsamling! Hvorfor ble det dikt?

– Takk! Jeg hadde nesten ikke lest dikt og i hvert fall ikke skrevet dikt før i 2013. Jeg hadde en fordomsfull innstilling til poesi, tenkte at det var utilgjengelig og at jeg ikke forstod dikt. Så leste jeg Asta Olivia Nordenhofs diktsamling Det nemme og det ensomme, og da tenkte jeg: Er det lov å skrive sånn?! Den boka kan jeg utenat nå. Etter det skrev og leste jeg bare dikt.

– Din redaktør, Sigmund Sørensen, betegner diktene dine som «nyskapende, morsomme og triste». Hvordan vil du selv beskrive dem?

– Jeg trodde jeg hadde skrevet en morsom bok, men da jeg fikk den i hende så syntes jeg ikke den var så morsom likevel. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, jeg synes den er litt rotete, men jeg håper jeg fikk sagt noe av betydning.

– Jeg finner mye barndom i tekstene dine; tilbakeblikk, bilder, referanser. Har dette vært bevisst eller «bare blitt sånn»?

– Det er det i boka som mest bare ble sånn. Det som ikke handler om barndom har jeg kjempet mer for, det har jeg jobbet mer bevisst med. Jeg hadde ikke lyst at det bare skulle være en bok om barndom. Jeg mener seriøst, enda en? En av lærerne våre sa at vi noen ganger måtte innse at vi ikke nødvendigvis hadde en bison eller en elefant av en bok. Kanskje det rett og slett bare er ei høne, sa han. Men da det ballet på seg med barndom og meg og meg så må jeg innrømme at jeg fikk litt lyst til å sparke den høna. Så da prøvde jeg å få med både høna og sparket.

– Du berører seksualitet, både hos barnet, den unge og den unge voksne; et tema som mange finner vanskelig å skrive om. Hos deg virker det naturlig og ubesværet. Har du noen kommentarer til dette?

– Nei.

– Jeg er svak for underfundighet og humor i litteraturen, gjerne av det absurde slaget. Begge deler preger samlingen din. Hva slags forhold har du selv til humor?

– Jeg er interessert i det både som praksis og som historisk og geografisk fenomen. Familien min er veldig morsom. Jeg har en mormor som spiller pokemon go. Jeg synes det ligger et dypt humanistisk potensiale i humor. På den andre siden mener jeg at humor kan fungere som skalkeskjul for videreføring av konservative holdninger. Å spinne humor rundt noe er som å gi det et panser som kritikk preller av på: Det var jo ment som en spøk! Det holder ikke for meg. Ifølge kameraten min er jeg en alvorlig klovn.

– Du har bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hvor viktig har dette vært for skrivingen og debuten din?

– Veldig viktig. Jeg lærte å tåle mer på grunn av de kritiske tekstgjennomgangene, ikke holde så fast på mitt. Lærerne og studentene på andreåret har vært spesielt viktige for meg i arbeidet med denne boka.

– Din erfaring som anmelder tilsier at du også er en profesjonell leser. Kan du si litt om det å lese i forhold til å skrive?

– Jeg tror det er ekstremt viktig å lese mye for å bli god til å skrive. Å anmelde er en fin og risikofylt kombo. Du kritiserer ditt og datt og benytter i stor grad det samme blikket på deg selv. Så må du komme deg ut av den knipa. Det handler om problemløsning, eller en form for taktikk. Det tar aldri slutt, det er vanskelig og derfor er det også spennende.

– Har du eksperimentert mye med form og stil, eller fant du raskt din egen stemme?

– Jeg jobbet med radio i tre år, det tok cirka ett år å lære seg å akseptere min egen stemme. Jeg elsket den aldri, men den var jo der. Da jeg begynte å skrive, gadd jeg ikke begynne å ta stilling til stemmen min enda en gang. Tror den trenger teoretisk påfyll og praksis, stemmer er kanskje litt pipete i begynnelsen, og så fyller de seg etter hvert.

– Jeg vil gjerne at du forteller litt om prosessen – fra idé til ferdig bok?

– Etter Skrivekunstakademiet fikk jeg en e-post fra Cappelen Damm som viste interesse for diktene jeg hadde levert til en antologi. Så skrev jeg en noenogtredve siders skisse, sendte inn, og så var kontrakten skrevet. Da ble jeg stressa, skrev en hel masse mens jeg leste ting jeg interesserer meg for, og så silte jeg det så godt jeg kunne. Utsatte boka tre ganger. Noen sier jeg har brukt lang tid, to år eller så, men tankene mine har beveget seg hit og dit som en ping pong-ball. Jeg er ikke et veldig strukturert og organisert menneske, og jeg har det motsatte av skrivesperre. Det jeg bruker mest energi på er å forsøke å rydde i mengden av materiale.

– Du er debutant og filosofistudent. Hva tenker du om veien videre?

– Jeg skriver på takknemlighet nå, og jeg har tenkt å prøve og være en god student. Og jeg har tenkt å ta meg god tid videre. Når jeg leser gjennom noe av det jeg har skrevet i det siste, ser det ut som om det er skrevet av en som er glad for å være ferdig med noe.

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din?

– Det er jo poesi, så jeg regner ikke med at det blir en bestselger eller at det kommer uhyre mange anmeldelser, derfor har jeg skrevet noen anmeldelser av den selv. Jeg kom sånn halvveis godt ut av det. Uansett  håper jeg at noen liker den.

– Har du noen litterære forbilder?

– Ingen konkrete, tror jeg. Den siste boka jeg leste var Avdelingen for Grublerier av Jenny Offill. Den ga meg en ny «er det lov å skrive sånn her?»-opplevelse. Jeg liker bøker som utvider min forståelse av verden, som gir meg nye perspektiver. Det kan være sakprosa, dikt, romaner, journalistikk, kritikk, etc. Litteratur finnes overalt.

Mange av Maien Bolsets dikt inneholder strofer som er veldig siterbare. Nesten som en slags aforismer eller dikt i diktet. Jeg avslutter dette intervjuet med noen smakebiter:

«hver morgen setter jeg meg foran vinduet før du våkner
slik at du kan se solen stå opp mellom skuldrene mine»

«jeg er bekmørk på innsiden
men tennene soler seg i ditt nærvær»

«Jeg var alltid mer dyr enn jeg trodde
stadig oftere må jeg lokkes frem»