«DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE»: Jan Erik Vold på Poesifest. En fest i seg selv.

LyrikkUkategorisert«DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE»: Jan Erik Vold på Poesifest. En fest i seg selv.
Estimert lesetid 3min

Lørdag var det igjen poesifest i Cappelen Damm-huset. Det ble innholdsrike timer, der et av høydepunktene var avslutningen med en usedvanlig velopplagt og virtuos nestor innenfor norsk diktning og gjendiktning; den store formidler – og jazzmennesket, Jan Erik Vold, som er en hel poesifest i seg selv. Med stødig og sobert tonefølge av Mathias Eick og Andreas Ulvo bød Vold raust og humørfylt på egne topp 10-dikt. Vakre klassikere som George Gershwins  Summertime, Anne Haavies Blåmann, Blåmann bukken min og Charlie Chaplin Smile dannet et improvisert, musikalsk bakteppe, som fremkalte hyppig ståpels hos et engasjert og entusiastisk publikum.

Jan Erik Vold har det ellers med å løfte frem og sette lyskasteren på andre diktere og deres diktning, som med den store Gunvor Hofmo. Nå nyttet han høve til å introdusere den finlandssvenske modernisten Henry Parland (1908–1930), et helt nytt og spennende bekjentskap for mange. I følge Vold var Parland en bråbegavet yngling, som døde altfor tidlig, bare 22 år gammel; En dikter som var forut for sin tid, rett på sak, i en stil som kunne kalles «funkis». Først nå foreligger et utvalg av Parlands dikt på norsk, selvsagt gjendiktet av Jan Erik Vold i samlingen (Selv om) Hamlet sa det vakrere (Flamme 2015). Og vi fikk rikelig med smakebiter også fra Parlands etterlatte, som dette:

Vold-Jan-Erik_productimage
Jan Erik Vold Foto: Ulla Montan

IKKE VET JEG
hvem som sparket i stykker skyene
men nå skinner solen.
Ikke vet jeg
som slo over ende
alle skyggene
men de ligger stille på bakken.
Ikke vet jeg
hvem som kastet bomben
men den traff

Henry Parland dikt


Siden vi befinner oss midt i mørketiden, farlig nær årsslutt, deler jeg gjerne Jan Erik Volds fantastiske NYTTÅRSDIKTET (NÆRMEST REPRISE) med en slutt som stadig slår, hentet fra samlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja (Gyldendal 3. utg. 1994, første gang utgitt i 1969):

NYTTÅRSDIKTET (NÆRMEST REPRISE)

Nyttårsaften denne gang
var ikke slik den pleier være.
Da vi merket klokken ble tolv
gikk jeg ut på kjøkkenet,
noen av de andre
fulgte etter. Hva snakket vi om?
Husker ikke. Husker
at vi før på kvelden hadde snakket
om å gi ut doruller
med presidentens ansikt på, en verdensekspor-
artikkel. Men på kjøkkenet?
husker ikke husker ikke. Så ingen raketter,
hørte ingen klokker (men så var det på Nesøya
og snødde tett. Det merket vi
da vi stod nede på veien og ventet på drosje
noen timer senere). Hos andre jeg kjenner
feiret de det nye år
ved å kalle det åtteogseksti. Men hos oss?
De andre gikk visst etter hvert
inn i stua igjen, Siri og jeg
ble stående og ta på hverandre.
Hun hadde sett meg i mange år. (Jeg henne
i mange år). Hun jobber
med psykotiske barn. Jeg har nå
skrevet opp på døra mi,
i et hjerte det faller dråper fra,
med grønn filtpenn og store bokstaver:
DET ER HÅPLØST
OG VI GIR OSS IKKE