DISSOSIASJON – Lesenotater til Ikke noe av dette handler om meg

SkjønnlitteraturDISSOSIASJON – Lesenotater til Ikke noe av dette handler om meg
Estimert lesetid 13min

Besynderlig: Dette er ikke noen god bok i min forstand. Den er både ubehagelig og ganske laus – og ikke dårlig på den Stig Larssonske, Knausgårdske, etc-måten – men dårlig som i enerverende veltende rundt i et halvmørke og stadig hverdagslig mumlende i samme leia; surmulende. Og like deilig som det er å surmule, like uutholdelig er det å være utsatt for noen andres surmulen. Litteraturen har jeg tenkt på som en sukkerbit, kneggende lagt ned av en mule, griskt lepjet i seg av en annen.

*

Der det er vanskelig å komme seg videre. Overganger er bestandig vanskelige. Selv når de går lett, har det i forveien vært knyttet så mye møye til dem at de må karakteriseres som vanskelige. Jeg sitter i Berlin og venter på U-Bahn. Venter på overgangen i Berliner Straße, og kommer på noe Tomas Espedal sa på Torgallmenningen da jeg klagde på alle gatene man må skrive seg gjennom i prosaen, han sa man kan bare kutte hjørnene, sannsynligvis mer formanende bare kutt hjørnene. Så hoppe over gatene, være under jorden nå, og om to timer til være på taket til Vagantkontoret i Wedding med en Berliner Kindl i hånden og ettermiddagssola i fleisen og snakke om Trump, Teratologen og tidsskifter.

Initialene SS kunne skrives slik: ß. Tallet 88 betyr «Heil Hitler». Tenk å ha det i gifteringen. Men hva heter skilletegnet som markerer overgangene i boka jeg sitter og leser? «Asterix» er det ikke? Nei. «Tegnet asterix»? Nei. Alle disse tegneseriene – Daffy og Donald Duck og Stomperud – som om norske intellektuelle bare kan forholde seg til kunsthistorien eller karikaturen. Tegnet asterix betyr to ting, men skrives likt, er det der det skal stoppe, kan jeg ikke komme lenger enn at det som er likt også er forskjellig?

*

Asteriks din villsvinsgnagende galle!

*

For ikke å si betyr at han setter i gang, så å si.

*

Stig Saeterbakken
Stig Sæterbakken – Ikke noe av dette handler om meg. Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no



8½ minutt inn i Ikke noe av dette handler om meg, Terje Dragseths videoessay om Stig Sæterbakken, spaserer den svartkledde hovedpersonen over snøen tung i Lillehammers Søndre Park. Han går mot funkiskafeen som ligner et lysthus. I neste klipp sitter Sæterbakken utenfor lysthuset med blikket vendt ned. Det er uklart om han ser i bordet eller ut mot parken. Han venter på de andre, det lille filmcrewet antakeligvis, som er inne og gjør bestillinger. Og utenfor Sæterbakkens blikk fanger kameraet en gammel mann med staver. Den gamle går krokrygget, har øynene vendt mot bakken i det skarpe vinterlyset, konsentrerer seg om å ikke skli, mens han stavrer seg oppover en flau stigning på stien. Den gamle går taktfast som en langrennsløper. Brått stopper han, retter ryggen og hodet springer ut for å se seg rundt et par sekunder, før han atter kroker seg videre. Forholdet mellom å fortelle og å forstå kunne kanskje beskrives slik; den ene stavrer videre, uten å få med seg det han forteller og slik forlater, den andre stopper og ser, målløs.

*

Hørte Death in June på Olympen ved Vulkan den 7. oktober. Rart å tenke at det kanskje var noe så enkelt som savn som gjorde at Gudene bodde på Olympen der den lå på toppen av en vulkan. Som å bli igjen backstage, mellom scenene, in the peaceful snow, free from the prisons of our past, the sentence(s) and the fears that last.

*

Så var det lysthuset, hvor hovedpersonen satt med nedslått blikk, eller snarere nedvendt og slagkraftig, som bokseren, haka mot halsen, og blikket mot utfordreren, kunne han ikke skrevet et lystspill, uten slagside, uten underslag, pur forlystelse? Pur forlystelse.

*

Bare ett sentiment uten grenser: Sentimental.

Min kjæreste eiendel er et maleri. Gouache på gips, 1,50 ganger 1,50, det kan kanskje kalles bemalt relieff all den tid det ikke er flatt, men har skulpturelle kvaliteter i den ujevne flaten. Motivet er en sol, eller for å parafrasere min far; den solen snakker til meg.

For kunstneren er det ikke en sol. «Hvilken sol?», spurte han da tre voksne karer hadde båret verket opp til fjerde etasje, hvorpå jeg nektet å tro at vi var framme, for jeg hadde telt trappeavsatsene, og vi hadde bare gått opp tre etasjer, men det begynner som jeg etterhvert forstår på en og ikke på null, bakkeplanet.

Da vi hadde hengt opp maleriet kom kunstneren verdensbortvendt på at signaturen, den hadde han glemt, og følgelig måtte vi løfte det av og la ham signere bakpå med en tusj jeg hadde slengende. Maleriet heter Sentiment 1, og det er trøst i det, syns jeg, at det også finnes et Sentiment 2 der ute, en mulig forandring, en annen følelse, når man føler seg litt nattsvart utpå høsten, men hvor Sentiment 2 er vet jeg ikke (økonomien kunne knapt favne det ene sentimentet, så det andre måtte vi la gå), der ute et sted i matchende farger, står og snakker i vei mens årene går, uvisst om noen hører.

Man bruker år på å løsrive seg fra tingene, før de blir eneste inngangen til årene som har gått.

*

Fjernsynsdokumentaren Foucault against himself åpner med bildet av et arketypisk bibliotek (av den franske sorten), hvor bøkene fyller hyller etasjevis opp omkring lesesalsplassene i midten. Hva slags kontroll yter et panoptikon som dette, fjernlesing?

Etter noen sekunders stillbilde tennes lysene oppover etasjene, også de grønne lesesalslampene, slik den jeg sitter krumbøyd under nå, på Universitetsbiblioteket i Oslo, hvor lampen lyser mot Estetisk salighet (1994), med sitt mørkegrønne omslag, litt falmet etter tjueto år med intervaller, mellom magasin, lesesalsplasser og vesker (eksemplaret er understreket enkelte steder: Kort sagt: Ubehag er sunt!), og åpner jeg bretten slår noen av de omtalte navnene mot meg – sans serif – fra innbrettsflappene; Bjørlo, Von Trier, Sterne, Gombrowicz, Ligeti, Kiefer  og Ilona Staller som eneste kvinne… Omslaget under lampen, proppfull av navn som betyr noe, en verden foldet inn i seg selv, med sine korrespondanser over grenser, tider, språk, nære nok til å skjelnes, langt nok unna til være utydelige, usikre, vanskelige – brukbare.

Jeg lukker boken og tenker på hva Didi-Huberman sier om Foucault på slutten av filmen, hva er det, noe om at det vi kan lære er å krysse grenser, og jeg ser nå at bjørkekløvet fire etasjer høyt som var grønt for en uke siden er blitt gult og svelges av skumringen mens jeg sitter her, og Didi-Huberman får en tanke – slikt kan skje når man holder en penn mens man snakker – ja, det vi kan lære av Foucault er å krysse grenser, det er det viktigste, som frimerker, sier han, krysse grenser som frimerker.

Ei jente av den unge sorten snakker i mobiltelefonen slik at hele biblioteket hører henne, hun kommer fra et annet læringsparadigme, hvor biblioteket heter ressurssenter eller læringsarena, og her jeg sitter merker jeg irritasjonen bruse i meg, ja, jeg føler meg bitter, som en gammel mann, og hun forstår ikke mine sinte blikk som annet enn helt vanlig misogyni, her jeg sitter blant bøkene og fråder galle som et stadig verre menneske, se det på den måten.

*

Presisjonen i det upresise: «Jeg ville vært alt det der.»

*

For når alt kommer til alt, og det er kanskje tåpelig å si, så er dette dagen: noen skyer i hissig brytning, ei eldre kone sittende på en benk, røykende på en sigarett, og ventende får jeg lyst til å legge til, ventende på å komme forbi denne dagen, hvor hun eller jeg blir foreviget, holdt fast i sin lunefulle mimikk.

*

Vandrebok er en god tittel. Topp fem av titlene (når blei det forresten innafor å drive med lister i litteraturen, jeg syns det er kvalmende, men kvalmen kan også skyldes Sartre, eller mengden norsk oppdrettslaks de klarte å vikle spaghettien rundt hos lunsjitalieneren på hjørnet i Berlin, det får meg til å tenke på John Cusack i High Fidelity, dette forbrukermennesket av lettvint bekreftelse; top five things… Rangering er for tomskaller, hva skal jeg med guilty pleasures: C’est tout.

Sverdet ble til et barn
Sauermugg
Selvbeherskelse
Der jeg tenker er det alltid mørkt
Ikke forlat meg

*

Ekko avtar. En bok av sitater utelukkende. En svensk forfatter tok et par sider Enquist, bom, inn i sin egen bok. Ingen merket noe. Han ble nominert til Nordisk Råds. Språket er felles er enkelt å si. Jeg ble takket i en dansk bok for et vers, ‘takk til Morten Langeland’, men verset tok jeg fra en svensk bok, følgelig ble jeg takket for heleri, hva-skal-jeg-si, som ikke allerede er sagt?

Bare dette, et spørsmål uten tegn, hvorfor si det med Balzac og Faulkner på første side, bare si det.

*

Her jeg sitter i øverst etasje i Universitetsbiblioteket i Oslo overfor ei ung jente i hijab og en ung gutt med pakistanske aner, innbiller jeg meg, kommer jeg i hu, at slike selskap ikke hendte så ofte for tolv år siden da jeg begynte å sette meg her. Hun leser en bok som heter Saving strangers, om såkalte humanitære intervensjoner, og idet hun legger merke til at jeg leser på omslaget av boka hennes og bryskt ser opp som for å si, ved å se, at jeg skal holde øyene mine for meg selv, snur jeg meg snarrådig som ingenting og ser da rett inn i et hvitøye, eller snarere ser jeg inn i ikke bare et hvitøye, men en stor mengde hvitøyer. Det er en utsmykking jeg ser på, ser jeg nå, rad på rad oppover kortveggens alle fem etasjer, svarte malerier påmalt ett lysende hvitt øye. Aldri før har jeg sett disse svarte feltene som malerier, jeg har sittet her time etter time i den halvblinde tro at maleriene var moltonkledde felt, hengt der for å dempe lydnivået i lesesalene, og jeg tenkte det er en flott innvendig hilsen til den svarte larvikitten som karakteriserer utsiden av dette monumentale bygget, som så ofte får meg til å tenke på Taj Mahal, og det identiske bygget i svart marmor kongen ville bygge over elven som et mausoleum til seg selv, slik at han og hans yndlingshustru lå der anføttes i to like bygg med ulike farger.

Men neida, det er Kjell Torriset sitt verk bestående av 836 svarte malerier med hvert sitt enslige øye. Og grunnen til at jeg nevner det er at kjæresten min i sitt atelier sporadisk har malt øyer på svart silke de siste ukene, uforvarende om Torrisets utsmykking, jeg tror hun maler fram en utstilling i vinter, så kan man spør om det er et problem, at saker bestandig ligner, for når jeg kommer remjende til kjæresten og forteller om den uheldige tildragelsen i utstillingsplanleggingen, nå som Torriset kom og ødela alt, svarer hun «Kva så på ein måte, eig han auge?», og jeg tenker vel, nei, ingen eier øyet, aller minst oss selv, blir det ikke ondere og ondere for hver dag, for oss alle, helt av seg selv, eller det bare jeg som ser dårlig?