Når våpnene stilner – om Fernando Aramburus storslåtte roman «Fedreland»

Romanen «Fedreland» fra nåtidens Baskerland ble boken mange slukte på vei til og fra jobb da den kom ut i Spania. Et moderne epos med nær og innlevende historiefortelling.

Portrett av forfatter Fernando Aramburu
Fernando Aramburu er en av Spanias fremste forfattere. Nå er hans prisbelønte roman «Fedreland» utgitt på norsk. Foto: Ivan Giménez / Tusquets Editores.

De baskiske ETA-terroristene har lagt ned våpnene og inngått våpenhvile. Likevel må enken Bittori gå den rene kanossagangen gjennom landsbyen når hun besøker graven til sin drepte ektemann Txato. Er det mulig å ta opp igjen et liv i nærheten av tidligere venner og familie? Kan to bestevenninner finne sammen igjen? Og hva med kjærligheten? Voldsdynamikken har grepet inn i alle deler av livet, og fått sin egen logikk over flere generasjoner i Spanias Baskerland. Under frihetskampens fane undertrykkes både unge og eldre liv. I Fedreland går forfatter Fernando Aramburu dypt inn i de hverdagslige dramaer som fortsetter å utspille seg.

Alle som ikke er med oss, er mot oss

Veven i historien er bundet sammen av to tidligere vennefamilier. Sønnen i den ene familien går med i motstandsbevegelsen og blir mer og mer militant, oppmuntret av både moren og den lokale presten. I den andre familien prøver medlemmene å stille seg utenfor dragkampen mellom nasjonalister og separatister, de forsøker å skaffe seg levebrød og skape sine liv. Med tette scener tegner Fernando Aramburu et detaljert og folkelig bilde av disse to familiene som opprinnelig var omgangsvenner, men som dras i hver sin retning, og et landsbyliv som nesten spises opp av mistro og stigmatisering. Terrorens uavvendelige logikk ser ut til å være at alle som ikke er med oss, er mot oss. Å forholde seg nøytralt blir et nesten umulig valg. Her er utpressing og splittede familier, slue prester som gjør alt annet enn å mane til fornuft.

Fernando Aramburu bruker både skalpell og kjærlig innlevelse. Det har blitt en roman der menneskene på begge sider av konflikten trer fram for leseren. Det er en medrivende og menneskevarm fortelling som får meg til å tenke både på Tolstoj og Coetzee. Vi får gradvis kjennskap til en hard virkelighet der også graver blir angrepet, og frykten holder de nærmeste borte fra begravelser. Forfatteren viser oss hvordan arkaiske og patriarkalske overlevninger får styre dagliglivet og er med på å stenge personene inne i sine mønstre. Han viser oss at det er en form for ekstrem egoisme i voldens epidemi. Den hindrer en i å være nabo, i å være medmenneske, ja, til og med i å holde sammen som familie. Og han skildrer frykten som får deg til å skifte over til det andre fortauet når du ser en du kjenner. Det har blitt et gripende og storslått epos.

Fedreland gir et skremmende aktuelt innblikk i terrorens logikk og dilemma

En blomstrende geranium i vinduskarmen

Spenningen er bygget over to plan: Hva skjedde da Txato ble drept? Var det virkelig sønnen i vennefamilien som nå sitter fengslet for terrorhandlinger, som utførte drapet på Txato? Kan han ha drept familievennen han ofte fikk iskrem av i oppveksten? Og hva kommer til å skje med de gjenlevende? Fortellingen er holdt i et folkenært språk, som i scene etter scene avdekker tette bånd, både avrevne og ubrytelige.

Fernando Aramburu får leseren til å grøsse av spenning over det alminnelige i uhyggen. Som når enken Bittori utfordrer nabolaget ved å sette en blomstrende geranium i vinduskarmen. Hun vet så inderlig vel at hun ikke er ønsket i sitt gamle hus. Hva kan vel ikke et kvinnelivstegn som dette utløse? Med psykologisk teft viser forfatteren hvordan den yngre generasjonen bærer på en slags destruktiv smitte som den frakter med seg inn i kjæresteforhold og samliv. De er alle flettet sammen i mekanismer med preg av både bygdedyr og terror, der ødelagte liv heller ikke har rett til å vise seg som ofre. Graffiti og folkesnakk straffer deg dobbelt om du er gjenlevende etter terroraksjoner.

Det ukjente Spania

Det er som Aramburu har åpnet en dør til det ukjente Spania med denne romanen, han drar leseren med inn bak forhenget. Se på oss, slik har vi hatt det her i Baskerland, i den påstått rettferdige kampen for fedrelandet! Slik er det for alle de som må skjule seg, gjemme sine sår, smyge seg ut til gravstedene, forsøke seg på fluktveier.

Det er et dystert landskap, og likevel må jeg videre i boken, den lar meg ikke i fred. Jeg må videre på ferden med Bittori og barna hennes, i flettverket som handler om den andre familien. Den unge mannen som sitter i fengsel, vil han erkjenne at han er gjerningsmannen? Forsøket på å nå hverandre, kan det strekkes ut en hånd, og hva skal til for å skape forsoning?

Baskerlands sanne historie

Fedreland gir et skremmende aktuelt innblikk i terrorens logikk og dilemma, hvordan edderkoppnett av terroristaktivitet veves, og hvordan alle kan bli innelåst i sine egne mareritt. Fernando Aramburu viser oss tapet på begge sider, men ikke minst hvordan ofrene heller ikke har hatt rett til en historie. Slik gir han en opplevelse av endelig å skrive Baskerlands sanne historie. Med en utfordrende aktualitet til nyere tids nasjonalisme og separatisme, og trolig også i forhold til pågående fredsprosesser. Hvor mye kan tilgis? Hvor langt skal straffefriheten gå for å bygge fred? Eller helt enkelt: Hva skal til for å skape forsoning i en liten by, familier mellom? Den politisk korrekte kampen er i ETA-terroristenes hender gått av sporet og blitt blind. Kampen har hatt en uklanderlig status helt tilbake til bombingen av Guerníca under borgerkrigen i Spania.

Vold blinder, tror jeg er noe av det forfatteren viser oss gjennom sine familier. Men også at det finnes håp, i gryende medmenneskelighet, i at den onde sirkelen kan brytes i en overraskende handling. Når det bobler opp av uventet omtanke, og noe som kanskje kan bli kjærlighet.