I hodet på en serieforfatter

M.J. Arlidge skriver om bestialske seriemordere. Men å skrive om dyr som drepes, tør han ikke. For der går grensen for britene.



M.J. ARLIDGE: NEI, NEI GUTT
Oversetter: Astrid M. Almaas

Etterforsker Helen Grace er ikke ukjent med tragedier. Men når de finner et lik i en nattklubb i Southampton, går hendelsen hardt inn på henne. Hun skjuler den personlige forbindelsen hun har til offeret – og jobber dag og natt for å finne gjerningspersonen. Morderen slår til igjen, og etterforskningen begynner å tære både på Helen Grace og på de andre i teamet. For Helen er valget hun står overfor umulig. Skal hun bekjenne dobbeltlivet sitt og med det miste kontroll over saken? Eller skal hun fortsette å skjule det hun vet og risikere å bli trukket inn? Hva hun enn gjør, vil ikke morderen gi seg før sannheten har kommet for en dag. Det finnes en skjebne verre enn døden.

– I Nei, nei gutt gir M.J. Arlidge sin hovedperson Helen Grace noen reale utfordringer – også av det personlige slaget. Det blir sagt at det er når en person kommer under press at den virkelige karakteren hennes kommer til syne. Derfor starter vi med å spørre Arlidge om dette er romanen der Grace viser sitt sanne ansikt?


– Ja, absolutt. Dette er romanen der vi virkelig blir kjent med Helen Grace. Hun er under større press enn noen gang. Hun blir stilt overfor et umulig dilemma da de mørke hemmelighetene i livet hennes blir avslørt. Helen har på en eller annet måte klart å komme seg til et sted i livet der hun er komfortabel, men i denne boka river jeg teppet bort under føttene hennes. Plutselig er hun i stor fare, hun trues av undergang på alle fronter, noe som leder til en svært sjokkerende og overraskende slutt.

I hver roman ønsker jeg å skape en særegen, djevelsk nemesis for Helen. En som kan presse henne til yttergrensene, drive henne ned i avgrunnen.

– Helen Grace møter ondskap i mange fasonger. Er det noen temaer du ikke ville ha skrevet om?


– Ja! Barn og dyr. Briters kjærlighet til dyr grenser til galskap, så jeg kunne aldri ha skadet dyr. Og jeg ville ha funnet det veldig vanskelig å skrive om barnemord eller grusomheter mot barn. Det tror jeg de fleste foreldre ville.

– Oppfatter du romanserier som det beste formatet for å utvikle en litterær karakter?


– Utvilsomt! Man kan grave seg ned i personene i en roman, og i en romanserie kan du vise hvordan de utvikler seg, vise endringer påvirket av traumer og triumfer. Det er et fantastisk format, da du kan ta med leserne dine på en reise som varer i flere år, og skape et dypt og varig bånd med romanfigurene dine.

– Noen starter med karakter og andre med plott. Hva er det første du går løs på når du skaper nye «eventyr » for Grace?


– Vanligvis starter jeg med morderen. I hver roman ønsker jeg å skape en særegen, djevelsk nemesis for Helen. En som kan presse henne til yttergrensene, drive henne ned i avgrunnen. Så arbeider jeg derfra, plotter kampen deres svært detaljert. Nei, nei gutt er et godt eksempel på dette, der morderen er fast bestemt på å ødelegge Helen og ingen ting skal få hindre ham i det.

– Hadde du planen klar for Helen Grace helt fra begynnelsen? Visste du hvordan både personligheten og livshistorie skulle foldes ut?


– Vel, da jeg satte meg ned med min engelsk forlegger første gang for å diskutere roman nummer én (Elle melle), ga jeg dem grunnriss til de første sju bøkene i serien. Jeg har hele veien hatt en forestilling om hvordan Helens liv skulle utfolde seg mens hun fortsatte å jakte på seriemordere. Reisen har endret seg underveis, men det sentrale bildet med en kvinnelig Sisyfos som i evig tid soner for gamle synder, uten å få det helt til, har blitt stående.

M.J. Arlidge kommer til Krimfestivalen. Klikk her for å se hvor og når du kan møte ham. FOTO: BILL WATERS


M.J. ARLIDGE har på kort tid etablert seg som en av de viktigste krimforfatterne i Storbritannia de seneste årene. Arlidge har arbeidet med TV i over 18 år, blant annet i BBC. De siste åtte årene har han drevet et uavhengig dramaproduksjonsselskap. Nei, nei gutt er den femte boken i den kritikerroste og bestselgende Helen Grace-serien, som så langt består av Elle melle (2014), Bro, bro brille (2015), Dukkehuset (2016) og Er du med på leken (2017).

– Du har studert engelsk litteratur og tv-produksjon. Men hva førte deg til krimlitteraturen?


– Det er den sjangeren jeg setter høyest. Jeg liker komedier, historiske fortellinger og biografier. Men jeg elsker fortellinger som får pulsen til å øke, som røsker deg ut av din egen trygge, kjedelige verden. Derfor virket det naturlig for meg å skrive krimlitteratur.

– I Norge har folk ulike forklaringer på hvorfor krimlitteraturen har blitt så stor de siste tiårene; behovet for fortellinger der orden gjenopprettes, suget etter beretninger om moral, liv og død osv. Hva tror du er grunnen?


– Som jeg var inne på, er det delvis eskapisme. Men for meg er det også noe helt grunnleggende i det. Jeg tror at vi alle er fascinert av kriminalitet. De fleste av oss er gode, lovlydige borgere, så vi blir nysgjerrige på hvorfor folk gjør ting de vet er farlig eller dødelig. Seriemordere fascinerer oss sannsynligvis mest, fordi de er i den ekstreme enden av denne moralske skalaen. De utfører handlinger som virker bisarre, brutale og irrasjonelle. Hvorfor vil man for eksempel oppbevare noens avhuggede hode i kjøleskapet? Jeg tror at en del av vår interesse for krimlitteratur kommer fra et ønske om å forstå, og å konfrontere vår mørkeste frykt.

De fleste av oss er gode, lovlydige borgere, så vi blir nysgjerrige på hvorfor folk gjør ting de vet er farlig eller dødelig.

– Du har skrevet en liten hyllest til Patricia Highsmith. Er hun den viktigste inspiratoren din?


 – Highsmith er stor inspirasjon for meg fordi hun er den mest originale og interessante krimforfatteren. Hun velger aldri den opplagte veien, bruker aldri klisjeer. Det er ingen «gode» i bøkene hennes – personene eksisterer i en fallen verden der alle er kompromitterte på et eller annet vis. Jeg elsker at hun unngår den rettskafne heltinnen, det uskyldige offeret som må reddes og de todimensjonale, onde skurkene. Når det er sagt: Den mest opplagte påvirkningen kommer nok fra Stieg Larsson. Millenniumstrilogien endret måten jeg så på krimlitteratur. Jeg hadde alltid elsket «the baddies» i thrillerne, men oppfattet ofte etterforskerne som kjedelige og uinspirerende. Larsson viste meg at «the good guys» ikke måtte være kjedelige. Lisbeth Salander er for meg en av de store krimskapelsene – en helt unik og overraskende etterforsker som lever lenge i leserens hukommelse.

– Kan leserrespons påvirke deg?


 – Ja, men bare i vid forstand. Jeg er lydhør for hvordan lesere responderer – om de for eksempel oppfatter romanene som alt for grafiske. Da kan det hende jeg justerer litt i henhold til dette. Men i bunn og grunn skriver jeg det jeg selv ville likt å lese – og håper at andre liker det.

Saken er skrevet av Marius Aronsen for Krimmagasinet. Se hvilke forfattere som kommer og les hele programmet til Krimfestivalen 2018 på Krimfestivalen.no