Burkeland

En gang for lenge siden, jeg tror det må ha vært i 1986, spurte Steinar Hansson (fred over hans minne) meg om jeg hadde lyst til å begynne å anmelde krim i Arbeiderbladet. Og det hadde jeg jo. Spenn for å lese krim? Fett nok! Noen år senere, sannsynligvis tidlig på nittitallet, begynte jeg å melde krim for VG isteden, jeg husker ikke helt omstendighetene rundt dette skiftet. Det kan være det samme. Poenget er at jeg har fungert som krimanmelder i snart et kvart århundre. Og jeg må si at jeg mange ganger synes at det er tungt og trasig. Det blir dessuten bare verre og verre for hvert år som går. Allerede før påske i år, ble det gitt ut over åtti krimtitler på norske forlag. Det hadde selvsagt ikke gjort noen verdens ting, dersom mesteparten av blodsølet hadde holdt noenlunde kvalitet, men dessverre. Det gjør det ikke. Det aller meste av det som blir gitt ut som kriminallitteratur er dundrende middels. Slapt skrevet, og med plot som ofte får meg til å rødme på vegne av forfatteren. Femti prosent er såpass dumt at tankene ledes inn på tegneseriefortellinger fra sekstitallet, eller serieproduserte guttebøker fra samme periode.

I VG har jeg lansert begrepet ”jabbekrim”. Det er bøker der to etterforskere sitter og prater seg frem til løsningen, avbrutt av et par telefoner til andre involverte. Veldig pop i Norge for tiden. Gjerne skrevet av en eller annen journalist som har fått en slags raptus i fellesferien. Pappfigurer i en verden der det verken finnes farger, natur eller lukter. Et nakent, dumt plot, kokt opp over et par glass rødvin, og gitt ut fordi forlaget ikke tar sjansen på å avvise en forfatter som kanskje vil vise seg å være den nye kongen eller dronningen om et år eller fem. Nok av eksempler på svake oppstarter, ikke sant? Når jeg ser på hva som blir utgitt, grøsser jeg på ryggen ved tanken på de manusene som faktisk blir avvist. Hva som kan stå å lese der.

Så hvordan overlever man, når en del av jobben faktisk er å holde ut med disse wannabe-morderene? Å, det er så lett som bare det! For av og til kommer en stor vakker fisk seilende gjennom sivet. En skjønnhet. En med intelligens og talent. Da glemmer man all den grå grøten man har sittet og rotet i. Da tilgir man alle de små, stinkende fiskene som har forsuret tilværelsen så lenge.

Omslagsbilde: I skyggen av Swan Peak

En slik stor og skinnende fisk, er James Lee Burke. Jeg hadde knapt hørt navnet hans da jeg en dag fikk ”Swan Peek” (”I skyggen av Swan Peek” på norsk.) i posten fra VG. Ok, hva var dette? Enda en amerikansk murstein. Allerede på side to eller tre, ble jeg sittende og måpe. Bokens hovedperson Dave Robicheaux er på fisketur oppe i fjellene i Montana, og Lee Burke skildrer ørreten som står i strømmen i det glassklare vannet på en måte som… Ja ok, han har lest sin Hemmingway, men det gjør ikke noe. Fordi James Lee Burke er en stor forfatter selv. Jeg vet ikke om noen som skriver så vakkert og poetisk om naturen, om vær og lys, som Lee Burke. Enkelte setninger og avsnitt er som vakre malerier som brettes ut i leserens hode. Jeg tar meg selv i å lese avsnitt flere ganger, ja merke dem så jeg skal finne dem igjen, rett og slett fordi det er så forferdelig godt skrevet. Og det underlige er, at denne voldsomme følsomheten lar seg kombinere med en klassisk hardkokt stil, slik vi kjenner den fra amerikansk krim, i dialogene. Ja, det kan godt hende at det er derfor det blir så vellykket. Også James Lee Burkes personer, skurker som helter, er langt mer sammensatte og kompliserte enn hva som er vanlig i sjangeren. De er tenkende vesener som utvikler seg gjennom handlingen, og her er aldri hvitt uten en skygge, eller sort uten lys. De kommer fra en klok mann.

Jeg leser bøkene hans meget langsom. Jeg har gjerne en liggende ved siden av den krimmen som jeg for øyeblikket skal anmelde. Slik at jeg kan flykte inn i Burkeland når det blir for ille.