Fire noter om Bruce Springsteen og meg selv. Del IV.

Som sagt: alt dette gikk meg hus forbi, den gang i 1995, da jeg ikke egentlig hadde plass til en akustisk plate om illegale innvandrere, fattigdom, marginaliserte skikkelser. Jeg vendte heller ikke tilbake til Springsteens plater da The Rising kom ut i 2002. Men jeg gikk og så ham i 2003, hovedsakelig fordi E Street Band var tilbake. Og det, husker jeg, var en trist affære; det låt sidrumpa og fælt. Låtene var tunge og seige på feil måte, tungpustede, liksom, og selv ikke Jungleland klarte å redde konserten. Siden har jeg sett ham igjen. Jeg husker spesielt at han åpnet Valle Hovin konserten i 2008 med Night, et av mine favorittspor fra Born to Run, at han spilte Adam Raised A Cain og at jeg stod og så på noen skyer under Bobby Jean og tenkte på en av de kameratene som var med på konserten i 88, han som spilte gitar, han som først kjøpte Born in The USA-kassetten, han som senere døde og som jeg fortsatt, av og til, drømmer om.

Men som jeg kom tilbake til ham. Ikke nødvendigvis via de nye platene, men via måten han selv har begynt å forvalte sin egen arv. I 2005 ga han ut Born to Run-boksen, som inneholdt en remastret versjon av platen, en dokumentar om tilblivelsen og innspillingen av den, og en DVD av den sagnomsuste London-konserten fra Hammersmith Odeon. Siden fulgte Darkness-boksen, som inneholdt en remastret versjon av platen, en dobbel cd med uutgitte spor fra tiden mellom Born to Run og Darkness, en konsert fra 2009 der han og bandet spiller Darkness i sin helhet, en konsert fra 1978, i Houston, mot slutten av den legendariske turneen, samt en DVD med about an hour’s worth of previously unseen archival footage from the Thrill Hill Vault including complete song performances taken from private band rehearsals, studio sessions, and live concerts during the Darkness era. I tillegg får du en 80 siders reproduksjon av kladdeboken Springsteen brukte i arbeidet med albumet, som dokumenterer innspillingsinformasjon, alternative sangtekster, ideer og personlige notater. Litt mye? Bare vent: I fjor kom også The River-boksen, som munnet ut i The River-turneen (der han og bandet skulle spille hele platen i sin helhet, noe de sluttet med ganske snart), og den boksen inneholder intet mindre enn 52 spor, fordelt på fire CD-er som inkluderer en remastret originalplate, den første offisielle utgivelsen av enkeltalbumet The River, som Springsteen trakk tilbake i 1979, og en disk med 22 outtakes fra 79/80. Omtrent halvparten av disse har aldri blitt gitt ut. Dessuten får du en superduper konsert fra Arizona i 1980, sjeldne opptak fra øvingslokalet, en nylaget dokumentar om The River, og en 150 siders coffe table bok som inneholder bilder av Springsteens notatbøker, River-era memorabilia, bilder som aldri før har blitt publisert, et essay skrevet av Springsteen sjøl, pluss et av Mikal Gilmore m.m.

Litt mye?

Bruce Springsteen er en artist som vet at han har et stort ansvar. Han vet at konsertene, turneene må underholde, at han og bandet må levere til massene, at folk har tatt seg fri fra jobben i morgen og at de i kveld skal stå og drikke øl og bli halvdrita og danse og klappe og late som om de kan de tekstene de ikke kan. Little Steven (den gangen han het det) sa det så fint i et intervju fra åttitallet: Vi spilte på barer i sju, åtte år før vi ble oppdaget og ga ut en plate. Hvor ofte skjer det? Det skjer jo, kanskje, men det som ikke skjer så ofte er at pub-bandet blir en av verdens desidert største kommersielle suksesser. Det er viktig å huske at Bruce Springsteen and The E Street Band er et pub-band. De kan en hel haug med pub-triks. Men Springsteen har mange slags typer fans, og han vet at han har et ansvar for dem alle. Jeg tenkte på det sist jeg så ham spille ute på Telenor Arena i 2013. Ansvaret han har som artist gjelder oss, som gang på gang betaler penger for å se ham. Det er derfor han forandrer på setlistene, overrasker oss, tar i mot låtforslag, drar oss opp på scenen og gir oss det vi vil ha. Jeg synes nok han i litt for stor grad blir Stadiogeneralen, av og til ønsker meg større alvor, hemmeligere sanger, mindre pub-rock – men som min venn Preben Jordal sier: Hvem er nå jeg, liksom. For samtidig: Tenth Avenue Freeze Out. Siste låt den gang i 2013, låten om bandet, låten om da The Big Man ble med i bandet, Big Man som nå er død, sammen med Danni Frederici, som også er død og som hylles i over to minutter mens de ser ned på publikum fra storskjermene. Det er et rørende øyeblikk og på et vis oppsummerer det måten Bruce Springsteen forvalter sin egen arv, bandets arv, for når han og Little Steven står og gauler i samme mikk, så er det dét han gjør: Han både skaper og gjentar et bilde, en forestilling, en myte. Når han drar Jake Clemons helt fram på scenen og det nesten er helt stille og guttungen spiller guddommelig likt sin døde onkel og Bruce hysjer og hysjer og til slutt så legger han hodet på skulderen hans mens saxofontonene dør ut; da er vi også vitne til mange andre ting enn bare to musikere som spiller en sang. Vi er med på en fortelling som Bruce Springsteen begynte å fortelle for over førti år siden, en fortelling om drømmer og villskap, om vennskap og kjærlighet og desillusjon, om vanlige folk som lever sine hverdager, akkurat som deg og meg. Men det er også en fortelling om seg selv, om bandet og bandets historie. Om det blir mye pub-gjøgling på scene, kan vi sære gamle gubber og gubbinner velte oss i en overdose outtakes, konsertfilmer og annet skit som ingen andre enn oss trenger, for Springsteen vet at disse boksene er for oss, kompisene hans.

Hvorfor må utvikling på død og liv være bedre enn innvikling?

Har aldri skjønt det.

Bruce Springsteens selvbiografi Born to Run er ute nå!