Zion IV: Til Jerusalem med rulleski og kjortel

Før jeg får sjekke inn bagasjen på Schönefeld i Berlin, blir jeg forhørt av en vennlig sikkerhetsvakt. Han spør hvorfor jeg skal til Israel og hvem jeg skal bo hos. Når jeg oppgir forfatter som yrke, spør han meg om jeg er journalist. Jeg viser ham en mail fra min israelske vert, som skal hente meg på Ben Gurion-flyplassen. Han ber meg skrive navnet mitt på en fartölvu, som laptop heter så poetisk på islandsk. Han spør om jeg har skrevet min egen wikipediaside. Så er det opp med min egen fartölvu for å vise ham påmeldingen til Jerusalem maraton. Han spør om jeg er fit og om jeg har med gaver. Jeg viser ham elgpølsa og geitosten fra Bryn Gard. Han spør om skistavene mine, smiler og sier at det er tyve grader i Tel Aviv. Jeg skal gå på ski i Tel Aviv, men med hjul.

Patentet heter skikes, og er en blanding av rulleskøyter og ski. Strandpromenaden i Tel Aviv er lang og variert. Man kan rulle gjennom havnen i Jaffa, forbi den spøkelsesaktige hotellstripa Hayarkon og til marinaen, et kompleks med restauranter og klubber. På stranden har kroppsfolket sin egen lekeplass, en park med fastmonterte styrkeapparater. Her gruser man brystmuskulaturen og går seg svett med ellipsemaskin, mens man nyter en sigarett i solskinnet. Apparatene er også i bruk under sabbaten, når resten av Israel står stille. Tel Aviv er ganske Berlin.

Når jeg leverer stavene mine i spesialbagasjen, ser jeg en israelsk sikkerhetsvakt ligge på kne og plukke opp vattpinner fra gulvet. Foran ham på et bord ligger restene av en mistenkelig toalettmappe. Jeg må anstrenge meg for ikke å le høyt.

Humor og alvor

A propos humor: Albumet «Zion», som jeg hittil har skrevet mer om enn av, vil bære preg av humor. Å holde maska mens man jobber med en norsk, tyskspråklig svartmetallplate med sosialistisk-sionistisk tilsnitt krever sin mann. Jeg løy ikke for vakten på Schönefeld, like lite som jeg fortalte at rulleskiene også skal brukes i en musikkvideo i Jerusalem. Sturmchrist skal skøyte mellom gamlebyens murer med flagrende laken og tornekrone på snei. Denne gangen må jeg få Jerusalem-syndromet jeg har bedt om i stille stunder.

Jeg løfter blikket og ser tre svartkledde menn med rep rundt halsen. Filmen som El Al viser om bord, er fra et skafott et sted i Midtvesten. True Grit. Like lite som jeg unnslipper humoren, unngår jeg alvoret i mitt møte med Israel. Da jeg foreslo for min venn at vi skulle se Yad Vashem, holocaustmuseet i Jerusalem, sa han at jeg kanskje foretrakk å gå dit alene. At han visste om flere ikke-jøder som hadde fått skyldfølelse av å gå dit med sammen med ham. Jeg trakk på skuldrene og sa at det skulle nok gå bra.

Midtveis i utstillingen, det må være rundt Babi Yar, begynner jeg å unngå min venn. Valget er ikke bevisst. Det er kroppen min som styrer. På veggen henger et stort bilde av en SS-mann med rifle og en jødisk kvinne med et barn på armen. De står ute på et jorde. Han skyter henne i ryggen.

Kort etter kommer jeg til en struktur i mørkt tre. Køyer fra Auschwitz. Det er like før stengetid, og vi blir fotfulgt av uniformerte sikkerhetsvakter. Vennligst beveg dere til neste rom. Ubehaget over å bli drevet gjennom den grusomste delen av utstillingen er totalt. Ute i solskinnet ser vi ut over Jerusalem fra en benk. På høyden bak museet ligger den ungarske sionisten Theodor Herzl begravet. Jeg bygger en liten varde av småsteiner på monumentet hans, og tenker på fjellene hjemme.

Kassetten

I Jorsal, som Jerusalem heter i sagaen, er det gøy å gå på metalparty. På Kassetten, en liten kjellerbar dekorert med kassetter, holder Orgasmatrön Records slippfest. Jeg kjøper min første kassett på over et ti år, «Buzzraiser» av stonerbandet Buzzer. Kassetten kommer med button og klistremerker, og er nummerert i et opplag på 100. Vi snakker fullt øs, stort hår og trange jeans.

I løpet av kvelden møter jeg israelere med britiske, russiske og sefardiske aner. En langhåret fyr spanderer whisky og sier han husker bandet mitt fra da han drev med tapetrading i Hviterussland. Vi poger til musikk som høres ut som et hundekobbel (Obituary); stemningen er kosmopolitisk og vennlig. Senere går det i Darkthrone, Isengard, Sarcophago, Sepultura og Midnight. Det banges intenst til Immortals «Mountains of Madness». På Kassetten drikker man Staropramen fra fat og whiskyshots. En god venn smaker på en joint og konstaterer at de israelske varene er av mild natur.

Svartmetall er en global bevegelse med nordiske aner. I det en av bargjestene vil høre Burzum, oppstår et paradoks: Av alle norske artister man kunne forvente å høre i Jerusalem, er det Varg Vikernes’ navn som blir nevnt, mannen som bragte nazismen inn i black metal. Jeg har møtt flere israelere som liker Burzum. Argumentet som blir brukt, er at de digger musikken, men ikke mannen og meningene. For to måneder siden fortalte jeg om mannen som spurte etter Hamsun i et antikvariat i Tel Aviv. I Israel går man visst stadig på nordmenn med en antisemittisk historie.

Publisert i Klassekampen 8. april 2011