Vekk med pakket!

Dokumentar og samfunnVekk med pakket!
Estimert lesetid 5min

Jeg har bestilt og betalt. Jeg sitter og drikker en kald øl, mens jeg venter på boksen med vietnamesisk mat. Borte ved disken sitter en kvinne på min egen alder. Venter hun også. Ved vindusbordet sitter en familie og spiser. Mor, far og to små jenter. Bak disken to travle vietnamesiske ungdommer. De ler og småkjefter på hverandre.

En stille vårkveld litt i utkanten av Hamburg. Døren ut mot gaten står åpen.

Så kommer ondskapen. Inn den døren.

Hvordan ondskapen ser ut? I dette tilfellet som en kraftig bygget gutt rundt tjue. Og en til. De er to. De er oppe på et eller annet apedop og det har de vært såpass lenge at de har nådd den paranoide fasen, så nå kan det fort bli alvor. For oss som befinner oss i nærheten av faenskapet.

Ingvar Ambjørnsen i Hamburg
Ingvar Ambjørnsen i Hamburg. Foto: Tom Martinsen via Dagbladet

Jeg blir ofte karakterisert som overfølsom. Og det er riktig. Min jobb som romanforfatter krever en viss grad av overfølsomhet. Dessuten en forholdsvis godt utviklet følelse for hva som kan skje. Ingen av disse egenskapene trenger jeg nå. Selv de små barna forstår at det er farlig å være her inne. Det er som om en mørk sky har kommet inn i rommet. Vi føler alle et stort ubehag. Særlig overfor han med de utstående øynene, som står og hyperventilerer midt på gulvet. Han er i et voldsomt sinne. Det er som om han kan revne hvert sekund. Spør han deg om noe, vil svaret du gir være feil. Tier du, må du betale for det i stedet.

Han vil ha bråk. Han vil ha blod. Han vil at en av oss skal gi ham utløsning.

I Tyskland er vi inne i en voldsbølge som nå etter hvert vekker befolkningens alvorlige bekymring. Ja, først og fremst vekker det befolkningens bekymring. Vi som ikke fraktes i limousiner til og fra. Vi som følger politikernes oppfordring om å reise kollektivt. Med buss og tog og bane. I de siste par årene har vi måtet venne oss til å se stadig nye redselsvideoer på ettermiddagsnyhetene på tv. Klipp fra overvåkningskameraene på t-banestoppesteder og jernbanestasjoner. Enkelte av disse klippene er så rå, at vi blir varslet på forhånd. Og gjerningsmennene er unge menn. Alltid. Flott fordelt på alle farger og nasjoner – så slipper vi DEN diskusjonen akkurat denne gangen.

I Hagen ber en mann to sekstenåringer om ikke å stå helt ute på kanten av perrongen. Han ser at de er ustøe. De slår og sparker ham halvt i hjel. I Hamburg stikker en sekstenåring en nittenåring til døde på et S-bahn-stopp, mens lamslåtte vektere ser det hele på skjermen. I Berlin får en fjortenåring og en søttenåring tak i en helt tilfeldig forbipasserende. De sparker han ned alle trappene, og etterlater ham hardt skadd i en blodpøl. Tre eksempler av hundrevis.

S-Bahn i Hamburg
S-Bahn i Hamburg.

Og felles for alle: Gjerningsmann og offer har aldri sett hverandre. Samme morgen har begge stått opp av sengen uten å vite om den andre. Bare i Berlin ble det i året som gikk meldt om 4446 tilfeller av alvorlig vold i offentlige transportmidler. Hvor mange som har blitt truet og trakassert, finnes det ikke noen tall på. Og det som først og fremst skremmer oss reisende, er den typen vold det her er snakk om. Grovheten. Vi ser gjerningsmennene ta fart og sparke det liggende offeret i ansiktet. Om og om igjen. Hoppe på hodet. Enkelte har overlevd ved å spille døde. For det er det dette handler om. Rene drapsforsøk. Og grunnen? Ingen. Null. Nada. Eller en forsiktig irettesettelse. Færre og færre våger slikt lenger. Vi ser ned. En annen vei.

Det disse ungdommene gjør, er å ta fra oss vårt felles rom. Det skjer rett foran øynene våre. Og det er, til tross for de stygge tallene, et hutrende mindretall som holder på på dette viset. Statistisk sett omtrent ingen.

Nettopp derfor er det mulig å gjøre noe med dette problemet uten særlig store omkostninger. Ved helt konsekvent å nekte de det gjelder det vi alle tar for gitt. Å ferdes i  offentligheten. Vanskelig? Nei. slett ikke. Det har bare med vilje å gjøre. I sin tid fikk jeg høre at det ville være fysisk umulig å utstyre kvinner som følte seg truet, med voldsalarm. I dag vet vi at det ikke var annet en nettopp viljen det sto på. Jeg er ikke interessert i å høre på piss om problemer på skolen og hjemme. Jeg vil kunne bevege meg fritt i byen der jeg bor. Hvordan det gikk med oss på snackbaren? Vi fikk gå etter tjue minutters psykoterror av verste skuffe. Og som min kvinnelige medbesøkende sa da vi kom et stykke ned i gaten: Der var vi heldigere enn vi kunne ha regnet med.

Ikke sant? Bare ydmyket, men like hele.

Publisert i VG lørdag 4. juni 2011