Ny TV-krim

I jubelen etter Mammon og i etterlysningen av ny norsk krim og tv-serier, har jeg skrevet en ny tv-serie jeg tenkte jeg skulle skissere plottet til her og nå. Mens det ennå hersker Nordisk noir og man tenker look to Scandinavia. Og mens vi fortsatt parterer. Her kommer det:

Den middelaldrende (og noe korpulente) etterforskeren Enda Runde har stort sett stille dager på kontoret. Hun tilbringer dem med å drikke litt mer enn hun skal, mens hun flørter med de unge politibetjentene. Til tross sin korpulens har hun sjarm, humør og en faglig dyktighet som gjør henne til en magnet for mang en ung, kjekk politibetjent . Man ser gjennom fingrene med drikkingen hennes siden hun er en briljant etterforsker. Én dag får hun en virkelig vanskelig sak. Det er funnet et lik etter en ung mannlig modell, han er partert og det er få spor i saken.

crimescene


Senere følger det flere, en ung mannlig danser, en ung mannlig skuespiller. Den ene kjente vakre unge mannen, etter den andre, ender opp partert, partert, partert. Enda Runde sliter, hun må gjøre noe. Heldigvis har hun den unge Caroline – som alltid kjører bilen – med seg og sammen er de et superteam. Der Enda sliter med å holde seg trofast til mannen har Caroline alt på stell på hjemmebane, med en søt ung sosionom-mann som henter og bringer barna, lager middag og masserer Carolines føtter når hun kommer sent hjem.

En annen sentral skikkelser i serien er patologen – Vera Hiide –hun er en motpol til den sjarmerende Runde – Hiide er den mystiske mørke, hun sier sjelden noe, men når hun først sier noe, lytter alle og nikker over en slik klok fåmælt kvinne. Hiide obduserer alle likene, vi får se mange nærbilder av vakre, lemlestede guttekroppsdeler. Kanskje skjønner foreldre at de må passe litt bedre på guttebarna sine når de ser slike bilder? Man legger jo ikke smykkene sine ut på trappa heller.

I episode etter episode snører det seg sammen, men til slutt løser de flokene når Enda Runde, takket være Caroline, hører på Vera Hiide, ja da går det bra til slutt. Med unntak av alle de guttene som er døde allerede. Men de hadde jo selv valgt rampelyset, de hadde valgt å bruke kroppen sin for å få oppmerksomhet. De hadde altfor åpent skjortebryst og alle hadde drukket alkohol.

(Baksidetekst i Klassekampen, 18. mars 2014)