Moderne meditasjon

Da jeg var femten år gammel lærte jeg Transcendental Meditasjon etter Maharishi Mahesh Yogis metode. På et foredrag i Larvik, det var en onsdag kan jeg huske, ble Maharishi og hans visjon for en bedre verden presentert for de fremmøtte. Det ble ikke lagt direkte skjul på at også gutta i The Beatles hadde lært seg den samme teknikken et par år tidligere, de hadde til og med bodd hjemme hos Maharishi, som på den tidspunktet hadde lenger hår enn gruppemedlemmene og undertegnende til sammen. Vel. Stort tettere på The Beatles var det ikke mulig å komme på en vanlig onsdag i lille Larvik, og jeg og et par kamerater skrev oss på for innvielse påfølgende uke. Faren min var litt skeptisk, kan jeg huske, det kostet jo et par lapper dette her. Noe indiske greier? Joa, men det var dønn streit, altså! Foredragsholderen hadde vært nøye med å påpeke at den transcendentale meditasjonen til Maharishi var helt nøytral. Den kunne like gjerne praktiseres av kristne som av hinduer, ja man kunne tro på en trefigur for den del. Eller ikke tro på noen verdens ting. Ja, for faren min, som var en forstandig mann, ville ikke at vi skulle rote oss inn i en eller annen syk sekt, for den slags hadde han lest nok om i ”Det Beste”. Å nei, er du gæern? mente jeg, og trakk fram The Beatles for å roe ham ned. Jeg kan fremdeles huske blikket hans. Skepsisen hans ble ikke mindre da vi fikk beskjed om å stille klare til avhenting og transport til Nøtterøy, medbringende et stk. rent lommetørkle, en frukt (banan) og en blomsterkvast. Han sa ikke noe, men jeg har jo tenkt på det senere. At nå var det helt andre greier han engstet seg for.

Selve innvielsen ble noe forstyrret av at læreren var av kvinnekjønnet, og stor og deilig både her og der, så det ble så som så med harmonien, men desto mer moro med hormoner og slikt. Men innviet ble vi, altså. Jeg holdt på et års tid, før jeg begynte å praktisere andre, kanskje ikke fullt så sunne avslappingsteknikker fra det fjerne Østen.

Men den transcendentale meditasjonen skal man ikke blåse av. Jeg kan hva jeg kan, og da jeg for noen år siden satte meg til, falt jeg fint på plass i meg selv. Det er bra for blodtrykket. Det er bra for det meste. Og så er det i det minste hundre prosent sikkert at man ikke steller til noe kødd for noen, når man sitter helt stille i en halv time, med hendene i fanget. Flere av oss burde gjøre det litt oftere.

Maharishi Mahesh Yogi sammen med The Beatles (via hangout.altsounds.com))

Som nordmann i utlandet har jeg selvsagt fått med meg sommerens store opplevelse i gamlelandet. Nordmennene som lamslåtte har kunnet konstatere at de bor i et stort og vakkert land, med en levende og flott kystkultur. Som tilbringer døgn etter døgn foran tv-skjermen, og betrakter fjord, fjell og hav og folk, gjennom et kamera om bord på Hurtigruten. Er det virkelig her vi lever våre liv? Og der står sannelig tante Beate og romsterer med et flagg på en holme! Selv statsministeren skal ja blitt observert med åpen munn i sofaen hjemme. Ja, det er fint og flott alt sammen, selv om samfunnsgeografen og kommunikasjonseksperten Karl Fredrik Tangen sier til avisen Klassekampen at ”det er noe grusomt over de nasjonalistiske elementene og den nasjonale patos vi har sett”, og sammenlikner fedrelandet med DDR og Nord-Korea.

Men hva har alt dette med Maharishi å gjøre? Mye. Jeg tror nemlig at den nye fascinasjonen for kjedsomhets-tv er en ny og moderne meditasjonsteknikk. At vi holder på med noe mye mer enn bare å betrakte det vakre. Lenge før en norsk tv-kanal fant på å montere et kamera foran på Bergensbanen, hadde tyskerne sjekket dette ut på diverse kanaler. Jeg har jo en jobb hvor jeg ofte holder på hele natten, og rundt tre, fire tiden må jeg ha en skikkelig pause. Ikke søvn, det er for tidlig. Men koble helt ut. Da sitter jeg og skrangler over fjellpass i Argentina, eller for eksempel på strekket mellom Bonn og Berlin. Den tomme skinnegangen, og det velsignede fraværet av kommentarer og mas. Bare la seg føre av sted. Det er balsam for sjelen, og ganske sikkert mye av hemmeligheten med denne pussige tv-suksessen i sommer. Men rett skal være rett: Colour Line, som er min rute til eventyrlandet i nord, har hatt kamera på broen i årevis. Det er bare å hoppe over på fjord og hav så snart Stupido Hotell dukker opp på skjermen. Lytte til kapteinens trygge taushet.

Publisert i VG lørdag 2. juli 2011