Livet. Livet.

Ellisiv Lindkvist

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, dødlinjer, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover.  – Slik begynte jeg en spalte for fem og et halvt år siden som het ”Døden er en del av livet” og som handlet om min egen fars død.

Nå har det samme skjedd, bare at det er livet det står om. Det lille livet til den lille dattera vår. Vi har tilbrakt de to siste ukene på sykehus med henne. Vi har skjøvet alt annet til side og vært der omgitt av leger, sykepleiere og eksperter som forsøker å finne ut hva som er galt.

I Norge blir man godt ivaretatt i slike situasjoner. Uten tanke på om man har helseforsikring eller noe blir man kalt inn umiddelbart til barneavdelingen og får plass. Det skal ikke koste oss noe, vi får mat på sykehuset og til og med parkeringen blir dekket. Velferdspermisjon får man også, er man vanlig arbeidstaker skal man ikke tape penger på å ha et sykt barn. Det er et fantastisk samfunn vi er en del av.

De fremste eksperter og beste overleger vil se på henne. Alt vi skal gjøre er å gi henne mat, være tilstede, holde humøret oppe og ikke bekymre oss unødig. Noe som ikke alltid er så lett, situasjonen tatt i betraktning.

Andre dagen på sykehuset ringer redaktøren min meg og forteller om en kjent forfatters død. Det går inn på meg selv om jeg ikke kjente ham godt. Kjente han bare litt, men visste godt om ham. En markant, ruvende skikkelse i det litterære feltet.

Et liv som tok slutt altfor tidlig. Hvorfor? Når vi er en del av dette fantastiske samfunnet? Dette rike landet. Velferdsstaten. Jeg vet også noe om angst, om å tenke tanken på å gjøre det slutt, ikke orke mer. Se svart på alt. Selv om jeg er en del av dette fantastiske samfunnet. Selv om jeg og vi har det så godt her.

Og jeg vet at det lille livet jeg nå kjemper for, hjelper meg å leve mitt eget liv. En forankring sterkere enn meg selv. Da pappa døde ble en klippe i livet mitt borte. Nå har jeg lagd et nytt slektsledd, lenken fortsetter. Jeg skal være hennes klippe.

Døden, døden, hviskes det rundt oss. Mens vi kjemper for livet, livet.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. februar 2012)