Jeg var på Lillehammer og når jeg sier det mener jeg selvsagt Norsk Litteraturfestival. Jeg var på Lillehammer i år også. Jeg var der i 2009. Og i 2008. I 2007. Og i 2006. Ikke i fjor, da vagget jeg rundt og var så gravid at … Ja, nettopp. I 2006 var jeg på Kritikerseminaret og var dessuten konferansier på Iscenesettelser fra Nord. I 2007 var jeg veldig glad fordi boka mi var antatt og jeg skulle bli (bok)debutant til høsten. I 2008 var jeg både på debutantseminar og var med på poesislammen, som jeg vant. I 2009 var jeg vel egentlig bare på Kritikerseminaret – som jeg i grunnen har vært på hvert år. Og som alltid har hatt noe bra, noen ganger mye bra.
Jeg tenkte jeg skulle blogge om Lillehammer, som så mange andre både her på Forlagsliv og andre har gjort og jeg er jo bare litt seinere ute enn de andre. På den annen side så er opplevelsen min av Lillehammer i år ikke veldig langt fra det jeg skrev om Lillehammer i 2006.
Først skrev jeg dette:
Hvem er kultureliten?
Jeg har vært på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Og alle var der.
Kulturfeltet er i et kapitalistisk samfunn som vårt i utgangspunktet marginalisert. Kultur trenger statlig støtte for å kunne være et ”fritt” felt. Det er kun en bitteliten del av kunst- og kulturfeltet som overlever ad kommersielle veier (dvs på kapitalismens premisser). Derfor er alle som jobber med kultur allerede i en marginal posisjon i forhold til resten av samfunnet. Kulturdepartementets overføringer er småpenger i forhold til hva andre departement har å rutte med.
Det betyr ikke at man innenfor kulturfeltet står sammen mot resten av samfunnet. Nei, man bruker i stedet sin posisjon til å være i opposisjon til resten av, det i dette tilfellet, litterære miljøet. Jeg vandrer rundt på Lillehammer og treffer en rekke personer som er i opposisjon.
Knus kultureliten, sier de der de vandrer rundt. Men hvem er kultureliten? De fleste iscenesetter seg selv eller bygger sin identitet ved å høylytt erklære (dog ikke så høylytt at det blir offentlig, mer som en mumling på et nachspiel kanskje) hvem og hva de ikke liker.
Dramatikerne som er tilstede siden temaet er iscenesettelse er i opposisjon til forfatterne. (Dramatikeren: Vi har bedre fester. Vi danser bedre. Og hvorfor er det ikke mer teater på denne festivalen?) De nordnorske forfatterne er i opposisjon til Oslo-miljøet. Klassekampen skriver om arbeiderklasse-litteratur og alle som kan kalles arbeiderklasse-forfattere er selvsagt i opposisjon til ”borgerskapet” og den litterære eliten. Man ser seg selv som noe annet og definerer de andre som eliten.
Så hvem er kultureliten? Er det forlagsredaktørene? Den usynlige makta som sniker seg rundt på festivalen og velger hvem de vil snakke med og spandere øl på? Er det Bendik Wold i Morgenbladet og Nils Øyvind Haagensen i Klassekampen, to relativt marginale aviser, men viktige innenfor det litterære feltet, (og som dessuten er slike pene unge menn)? Er det ny kunstnerisk leder for festivalen Stig Sæterbakken som ikke kan gå et skritt uten å være omgitt av et dusin beundrende mannlige litterater. Er det Thure Erik Lund som blir intervjuet av Siss Vik i Søndre Park og tviholder på sin egen outsider posisjon til tross for at han har fått kritikerprisen? Er det Øyvind Rimbereid som hyller Georg Johannesen og som fikk fjorårets kritikerpris? Er det Jon Michelet, Dag Solstad, Ingar Sletten Kolloen, Cathrine Sandnes og Ane Farsethås som for n’te år på rad suverent vinner litteratur-quizen? (Jon Michelet sier riktignok ydmykt etterpå at de er som Rosenborg, de er ikke uslåelig og om ti år kommer det sikkert noen som vil slå dem…)
Finnes det noen som vil betegne seg selv som elite? Finnes det en norsk kulturelite? Eller er det en konstruert størrelse slik at vi alle har noe å være i opposisjon til mens vi sloss om småpenger og den reelle makta befinner seg et helt annet sted.
(publisert på Lindkvists logg 5. juni 2006)
Så tenkte jeg – det hørtes jo litt negativt ut og så skrev jeg dette:
Og rent bortsett fra at det var andre ting på programmet i år, andre smilende forfattere, flere kjente etter fire år i bransjen, ingen nachspiel på undertegnede og kanskje heller ikke så mye sol, så var det ikke så langt fra mye av de samme greiene som den gang. Og solen går sin gang. Selv når det regner.
*Men i 2007 måtte jeg jo bite i meg at Utroskap som årets tema var en spøk, det var det jo overhodet ikke. Eller kanskje det ble vedtatt der og da på det nachspielet? Iallfall måtte jeg innrømme:
Så feil kan man ta
I fjor var Lindkvist på Lillehammer Litteraturfestival. Og det var jo fint. Selv om Lindkvist først virket litt ambivalent til det hele, hadde hun det jo både interessant og hyggelig også. På et nachspiel ble det snakket om utroskap, og når noen sa at det var neste års tema til festivalen tok ikke Lindkvist det alvorlig i det hele tatt. Neida hun skrev i bloggen i en parantes til og med: (På et nachspiel var det noen som sa at neste års tema er utroskap. Det regner jeg med var en spøk.) Ha-ha, tenkte Lindkvist. Utroskap, du liksom. Og det var ikke lenge siden Lindkvist fikk se programmet for årets festival og nettopp: der står det lilla på lysegrått at årets tema er utroskap. Så feil kan man ta.
Og når det kommer til utroskap er kulturfolk utrolig kreative, det er ikke måte på hvor mye som kan lenkes opp mot utroskap når man skal lage festival. Og Sara Stridsberg med feministluggen kommer. Lindkvist håper selvølgelig at Lindkvist også reiser dit.
(Postet på Lindkvists logg 29. mars 2007)
