Lille land, hva nå?

Dokumentar og samfunnLille land, hva nå?
Estimert lesetid 12min

En elleve år gammel gutt vender seg mot morderen. Med et barns trassige mot ser han morderen i øynene, der han står med våpenet rettet mot ham. Gutten sier: ”Ikke skyt meg. Nå har du skutt nok! Du har drept pappaen min. Jeg er for ung til å dø. Kan du ikke la oss være?” Morderen nøler, senker våpenet. Så går han rolig videre, til nye drap. Uvisst av hvilken grunn lar han den vesle gutten stå igjen. Med sitt tap og sin sorg.

I tre dager nå har Norge grått. Over slike historier som denne. Det er dessverre så alt for mange av dem. Og vi har ennå ikke hørt dem alle. Og vårt raseri har steget til dimensjoner jeg ikke trodde sindige nordmenn var i stand til å føle. Nei, vi skriker og roper ikke i gatene, det ville ikke vært likt oss. De utsagn som kommer om morderen er innbitte, lavmælte, fylt av forakt. Morderen – Anders Behring Breivik: fra jeg så ansiktet hans og leste navnet hans for første gang, visste jeg at han var preget inn i vår bevissthet, en gang for alle, som sinnbildet på den ultimate ondskap, den verste voldsmann vårt land har sett siden verdenskrigen. Hans narsissistiske, poserende bilder fra internett, iført alskens uniformer og antrekk som i en hver annen sammenheng bare ville virket latterlige, hans selvfornøyde smil der han kjøres inn til fengslingsmøtet i Tinghuset i Oslo, hans selvbestaltede heroisme og overmenneskeideologi – det er ikke til å holde ut. Allerede etter et døgn måtte jeg si: Jeg klarer ikke høre navnet hans mer. Og allikevel er det allestedsnærværende. Mine foreldre, som var født i 1920 og 21, forsøkte en gang å forklare meg hva de følte for Quisling, den tysk-innsatte, nazistiske ”ministerpresidenten” i årene 1940-45. ”Det er vanskelig,” sa mine foreldre, ”å beskrive hvor intenst vi hatet ham. Vi hatet ham hvert minutt på døgnet. Vi hatet ham – og hans medløpere – nesten mer enn vi hatet okkupantene. Du kan ikke forstå hvor intenst vi hatet ham, foraktet ham, avskydde ham, vi tålte ikke høre navnet hans.”

Også denne norske ”føreren” følte for øvrig at han var besjelet av en stor, europeisk misjon, og i likhet med Breivik hadde også han forfattet ubehjelpelige, tildels uleselige, filosofiske betraktninger. Som dikteren Arnulf Øverland skrev i et smededikt til ham:

Det frie folk, som du forrådte

Vil glemme deg, du ubegråtte.

Jo takk, forstår jeg hvor intenst de hatet ham. I så måte har de siste, fryktelige dagene vært en uønsket historietime, men utvilsomt en viktig. Ikke bare i erfaringer og innsikter tidligere generasjoner gjorde, og som virket så formende på dem og det samfunn de bygget opp igjen etter krigen, det samfunn vi nå alle lever i og hvis verdier vi nyter godt av. Det er også en leksjon i hva som kan skje med oss alle, med ethvert samfunn, i en tid da ekstremt tankegods og voldelige tanker har blitt legitime for små subkulturer. Små, ja, men det holder som vi ser, med en subkultur på én person. Enten han heter Timothy McVeigh eller om det altså er denne  – – nei, jeg vil ikke nevne navnet hans.

Min samboer Erika Fatland, er i likhet med meg selv også forfatter. I tillegg er hun sosialantropolog. De siste seks årene har hun arbeidet med et verk om angrepet på Skole nr. 1 i Beslan, den 1. september 2004, da 333 barn og voksne omkom i en av historiens mest brutale gisselaksjoner. Den gang var det tsjetsjenske og ingusjetiske terrorister som stod bak. I seks år har vår hverdag vært fylt av dette ubehagelige temaet: massedrap på barn, terror mot sivile med politisk hensikt. Nå i august skulle endelig boken utkomme på norsk; det hittil mest omfattende verk i Vesten om terroraksjonen og – ikke minst – om dens ettervirkninger i et lite samfunn. Denne tematikken er altså ikke ny for akkurat oss. Men det slår meg nå: Stilte vi oss noen sinne spørsmålet om dette noen gang kunne hende i Norge? I vårt lille, lykkelige land, Norvegia Felix?

Jeg tror ikke det. Jeg tror vi regnet de gruoppvekkende skildringene fra Beslan som noe som kunne hende der, i Kaukasus, men ikke her. Alle andre steder, i grunnen, men ikke her. Ikke i vårt lille, velutdannede, fredelige land, ikke i vår grønne, litt kjedelige, men fredelige by Oslo.

For utenforstående vil det virke nesten ufattelig, ja, som et eventyr fra en annen klode, om jeg forteller hvor åpent, hvor fredelig, hvor rørende, nesten uskyldsfullt naivt åpent mitt lille land og min lille by har vært. Med de mest minimale sikkerhetskontroller, egentlig bare noen små, symbolske bøyler av metall, og ubevæpnet personale som kaster et tillitsfullt blikk på deg og kanskje ned i din veske, har man kunnet spasere rett inn i parlament og regjeringsbygninger. Regjeringens medlemmer bor, med visse unntak, i helt vanlige, ubevoktede leiligheter i Oslo, Etter klokken halv tolv om kvelden har ikke lenger regjeringsmedlemmene biltjeneste. Da går nemlig sjåførene hjem. Skal et regjeringsmedlem bevege seg omkring etter dette klokkeslett, må han eller hun ta trikken eller stå i drosjekø som oss andre. Uten livvakter. For jeg nevnte vel at de ikke har livvakter? Selvsagt har ikke ministrene livvakter! Med unntak av de aller mest sentrale, som stats- og utenriksminister, har de ikke det. Ikke stortingsrepresentantene heller. Og selv for de få rangspersoner i vårt lykkelige lille land som hittil har hatt dette: Det er en temmelig usynlig bevoktning. Bare for noen uker siden møtte jeg det norske kronprinsparet i en park. De satt på en benk med et av barna og spiste is i solskinnet. Vi har møtt hverandre i forskjellige sammenhenger, så jeg hilste og ble stående og prate en liten stund. Jeg gløttet forsiktig omkring, fordi jeg jo visste at det måtte være et par politimenn i nærheten – det er alltid det. Men nei. Jeg så dem ikke. Kanskje de vurderte situasjonen som så ufarlig at de hadde valgt å bli sittende i bilen ved fortauskanten og la den unge familien få spise isen sin i fred i solskinnet. Og etterpå, da denne uventede stund var over, og jeg selv hadde kjøpt meg en is og slentret gatelangs gjennom det grønne, fredelige (litt kjedelige) men lykkelige Oslo, min egen barndomsby, min ungdoms landskap, så tenkte jeg: For et merkelig land, i grunnen. Så heldige vi er.

Norvegia Felix: Ikke bare slik, men også sånn. Også økonomisk befinner landet seg i en tilstand som for tiden må virke som et fata morgana på de fleste andre, vestlige industrisamfunn. Mens resten av Europa klynker under stadige dønninger av økonomisk krise, er Norge landet der melk og honning flyter – eller rettere sagt: Der olje og gass pumpes opp av havbunnen, millioner av tonn, 24 timer i døgnet. Norge er et av de få, vestlige land som for tiden er helt solvent, uten statsgjeld, og med penger i banken attpå. Nærmere bestemt et fond på 3.102 milliarder kroner, eller 620.000 kroner for hver eneste borger, fra spedbarn til olding, penger som er satt av til å brukes i fremtiden. Dette enorme kapitalfond kommer i tillegg til det som går inn av oljeinntekter i statsbudsjettet, og som gjør at staten fremdeles kan unne seg goder, sosiale og materielle, som man for lengst har måttet legge på is i resten av Europa. Dertil kommer landets lange historie av fred og demokrati og garanterte sivile rettigheter, som for eksempel ytringsfrihet, helt tilbake til 1814, bare avbrutt av Den annen verdenskrig. Et perfekt land? Ingenlunde. Ofte litt prosaisk og kranglevorent, som så mange små samfunn, ofte litt provinsielt og smålig. Men akkurat dette: Kunsten å leve sammen i en lovlydig, fredsæl og demokratisk stat, det er nordmennene, som resten av skandinavene, med rette en smule stolte av. Vi har ikke funnet opp demokratiet, men vi har vist hvordan man gjør det varig. Det er nå vår historiske bragd.

Men så var da alt dette, alle disse nesten utopiske goder, allikevel ikke bra nok for denne personen hvis navn jeg ikke lenger ønsker å nevne, ikke ønsker å huske. Alt dette, som resten av verden med rette ville misunt oss, var for ham tegn på dekadanse, på tap av gamle verdier (uten at det fremgår helt klart av hans forvirrede, 1500 sider lange ”manifest” hvilke verdier dette egentlig skulle være). Innvandringen, med de problemer den også har medført hos oss, ble for ham en trussel, ikke en utfordring. De liberale og humanistiske holdninger som gjennomsyrer vår presse og vår debatt, i hele det politiske spekter, ble for denne personen tegn på et forræderi – ja, av hva, egentlig? Av landet? Av det norske? Av det folket? Nesten 5000 personer fra den norske eliten skal denne personen ha hatt på sin dødsliste. Formodentlig stod så godt som alle personer i offentligheten på den. Hva de seneste dagenes massemanifestasjoner av solidaritet omkring i landet i det minste til fulle har vist, er at han godt kunne ganget listen med tusen. For å oppnå det land og den tilstand han selv ønsket seg, kunne og burde han ha drept oss alle sammen. Så kunne han sittet der, mutters alene, kanskje omgitt av et par håndfuller likesinnede, og hersket over et folketomt Norge som endelig var slik han ønsket det: Fullstendig rent.

Projeksjonen fra den unge, ensomme og nokså mislykkede manns psyke, der han narsissistisk ikler seg selvdesignede gallauniformer og sitter hjemme på gutteværelset og drømmer om Europas renhet og egen heroisme, som så går over i å sette drømmene om egen storhet og redningsdåd ut i livet – alt dette vekker unektelig visse assosiasjoner fra historien.

Lille land, hva nå? Et attentat er blitt utøvd mot selve vår måte å leve på. En sommerleir med engasjerte, idealistiske ungdommer – lik de ungdommer man kan møte i ethvert norsk politisk partis ungdomsbevegelser – ligger tilbake som en dyster, blodig valplass. Innpå 70 unge liv er utslettet. I Oslo ligger Regjeringsbygningene i nattemørket som utblåste skall med lysene slukket. Min by er en skygge av sitt kjedelige, fredelige selv. I den nordiske julinatten står folk og gråter, stille, mens lysene blafrer i blomsterhavet foran domkirken. Hva vil skje med vår måte å leve på? Vil vi kunne fortsette å opprettholde våre verdier, vår åpenhet og vår sivile levemåte i tiden som kommer? Mitt lille land, hva skal skje med deg?

200.000 mennesker, innpå halvparten av Oslos befolkning, samlet seg foran Rådhuset i et folkehav som ikke har sett sin like siden den 7. juni 1945, da kong Haakon VII vendte tilbake fra sitt eksil etter krigen, og Norges demokrati atter trådte i funksjon. I dyp og verdig stillhet stod de der. De lyttet til kronprinsens ord. I utlandet er han kanskje mest kjent som han som giftet seg med sin kone, men vi kjenner ham som en høyt utdannet, respektert og liberal mann. ”I dag er gatene fylt med kjærlighet”, sa han. ”Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. (…) Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.” Kloke ord, vakre ord, men har han rett? I sine ord knyttet han an til den verdige tone som de overlevende ungdommene fra Utøya anla, ufattelig i sin unge stolthet, allerede i timene etter tragedien. Den samme holdning fulgte også statsminister Stoltenberg i sine utsagn. Verdige ord, varme ord, men er de sanne? Vi vet jo at forvirret, historieløst, paranoid samfunnshat florerer på nettet. Om enn i små grupperinger: Det holder med en minoritet på én. Og vi vet også, om vi ikke visste det før, om vi ikke har tenkt over det før, hvilke farer som ligger i legitimeringen av fremmedfiendtlighet og intoleranse, av politikerforakt og hat mot samfunnsgrupper, som betegnes som ”rotter” eller ”forrædere”. Debatten om denne legitimering av hatets retorikk, er en debatt som hele det brede, politiske spektrum i Norge må ta.

Anstendighet og måtehold og respekt for motstanderens motiver og syn, er de dyder som går forut for og ligger til grunn for ethvert, virkelig demokratisk samfunnssystem. Svikter disse dyder, åpner man potensielt for hat. Dette er egentlig noe vi i Europa vet fra før, av bitterlig, historisk erfaring. Hendelsene i Norge har minnet hele vår verdensdel om en erfaring vi helst ikke vil gjøre enda en gang. Å se militære styrker innta vakt foran offentlige bygninger i Oslo, iført fullt feltutstyr, opplevdes som et nederlag – selv om vi var takknemlige for å se denne beskyttelsen – fordi maskingevær har så lite med vår samfunnsform å gjøre.

Da jeg så de 200 000 løfte rosene mot himmelen, tenkte jeg allikevel: Ça ira. Det skal vel gå. Vår samfunnsform har overlevd fattigdom, klassekamp, okkupasjon. Når jeg ser mennesker som ikke en gang kjenner hverandre, falle hverandre om halsen i gråt på gaten, da tenker jeg med dikteren Nordahl Grieg, i hans ord fra 1940: ”Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.” Og nettopp det er kanskje det lille lands potensielle styrke. At det er kort fra menneske til menneske. Men når jeg så ser bildet av dette mennesket jeg ønsker å glemme navnet på, tenker jeg: Men er avstanden kort nok? Hvordan kunne han, denne navnløse, falle så utenfor og utenom de verdier han har vært omgitt av i hele sitt liv? Vi har hatt ham så å si på armlengdes avstand. Og er det flere av ham?

Jeg vet ikke. Jeg bekymrer meg, og jeg håper. Men først og fremst, akkurat nå, gråter jeg: For deg, min lille by, og for deg, mitt lille, elskede, litt kjedelige land.

 

Erik Fosnes Hansen, Publisert i Der Spiegel 1. august 2011.