Prableen Kaur: – Vi må snakke om hatet som kan vokse i våre klasserom

Dokumentar og samfunnBiografierPrableen Kaur: – Vi må snakke om hatet som kan vokse i våre klasserom

Hennes bloggtekst om egne opplevelser fra Utøya ble et historisk dokument. Med oppvekstskildringen «Jeg er Prableen» vil forfatteren og den tidligere politikeren forhindre høyreekstrem terrorisme.

Estimert lesetid 2min
Foto av forfatter og tidligere politiker Prableen Kaur
I dag er det 11 år siden terrorangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya. Forfatter og tidligere Ap-politiker Prableen Kaur opplevde det hele tett på kroppen og har siden tenårene gjort seg bemerket med sine tydelige meninger og sin skarpe penn. (Foto: Pernille Marie Walvik)

«I løpet av livet vil vi måtte ta flere oppgjør med høyreekstrem retorikk. Tør vi å gjøre det når vi ser det? Bryr vi oss når vi ser at noen er utafor?», skriver Prableen Kaur i sitt polemiske forord til den nye utgaven av hennes oppvekstskildring Jeg er Prableen. Boka utkom første gang for ti år siden, da Kaur var 19 år gammel.

Da var det bare ett år siden hennes tekst om egne opplevelser av terrorangrepet på Utøya 22. juli hadde blitt lest verden over.

Jeg er Prableen rommer denne historien, samt Kaurs innsiktsfulle, personlige og åpne beretning om en oppvekst med indiske røtter. Det handler om skoleår med mobbing og utenforskap, om politisk engasjement, klassereise og muligheten til å forme livet sitt og påvirke samfunnet rundt seg.

Vil gi håp til dem som kjenner på utenforskap

Prableen Kaur har siden boka utkom første gang tidvis tvilt på om den burde vært utgitt. Men jo mer som er blitt skrevet om 22. juli, desto mer har hun sett at det er behov for en slik fortelling. Nå gjenutgis altså boka med et nyskrevet forord.

– Jeg håper den kan være en del av en større diskusjon om hva vi som mennesker kan gjøre for å forebygge og forhindre terrorisme på norsk jord. Vi må ikke glemme hva som skjedde i 2011 eller 2019. Jeg håper også at boka kan gi håp til dem som har opplevd utenforskap og følt at livet i perioder er uutholdelig.

Et språk til å snakke om hatet

Skal vi være i stand til å forebygge og forhindre høyreekstrem terrorisme, må vi tørre å innrømme og innse at en av oss kan bli radikalisert, påpeker Kaur.

– Vi må snakke om hatet som kan vokse i våre klasserom, finne næring i lukkede miljøer og på internett. Vi må snakke om hvordan en av oss kan hate mennesker med en annen hudfarge eller tro så sterkt at han eller hun er villig til å drepe.

– Skal vi forhindre at ekstremismen tar en av oss, må vi ha språk til å snakke om hatet og verktøy til å bekjempe det. Det første steget for å klare det, er å snakke sant, skriver Prableen Kaur.

Enquête

Tre om «Jeg er Prableen»

Foto av Aage Storm Borchgrevink
(Foto: Privat)

Aage Borchgrevink, menneskerettighetsarbeider, forfatter og litteraturkritiker:

Prableen Kaurs rå skildring fra Utøya ble lest over hele verden sommeren 2011. Siden har hun debutert som skjønnlitterær forfatter med romanen Ferdig med ting. Men oppvekstskildringen hennes, Jeg er Prableen, er det vanskelig å bli ferdig med. Det er personlig; det hendte henne. Jeg leser boka som en påstand om at Norge er det stikk motsatte av den dystre fascismen til Breivik. Striden om Norge pågår fremdeles og Jeg er Prableen er et bidrag som vil bli stående.  

Foto av Aslak Nore
(Foto: Agnete Brun)

Aslak Nore, forfatter, journalist og redaktør:

Jeg var Prableens redaktør for boken da den første gang utkom, i 2012. Prableen hadde noe veldig spesielt, en indre styrke alle som krysset hennes vei kunne merke, og som også merkes i teksten hun skrev. Det er korthugd, vakkert og godt fortalt, om det ufattelige, selvsagt, men også om å finne sin egen vei. Jeg minnes at jeg spurte henne: ‘Hvordan husker du hva som skjedde akkurat høsten i 5.klasse?’ Så gikk det opp for meg at barneskolen for henne lå nærmere i tid enn min egen studietid. At hun skrev den som attenåring er knapt til å tro. Jeg ønsker henne varmt lykke til.

Foto av AUF-leder Astrid Hoem
(Foto: AUF)

Astrid Hoem, AUF-leder:

Prableen sin bok er sterk og viktig også ti år etter den først ble gitt ut. Jeg er glad at vi har så ærlige stemmer som forteller om 22. juli og tiden rett etterpå.