Reven kan mange ting. Pinnsvinet kan én, stor ting.
Sitatet er fra dikteren Arkhilokhos (ca. 680 – 645 f.Kr), og brukt av den latvisk-britiske idehistorikeren Sir Isaiah Berlin i en berømt analyse av forholdet mellom Pusjkin og Dostojevskij. Alle forfattere kan i følge Berlin forstås enten som pinnsvin – slik Dostojevskij var, eller rever, som Pusjkin. Det vil si, enten har de én stor visjon som gjennomlyser verket, uansett hvor mangefasetert det ellers monne være i persongalleri, innfallsvinkler og scenarier. Eller de kan «speile livets myldrende mangfoldighet gjennom skiftende og ofte motstridende perspektiver.»
Det siste sitatet er hverken Arkhilokhos eller Berlin, det er hentet fra Lars Roar Langslets Rev eller pinnsvin, tre essays om Knut Hamsun fra 1995. Det er selvfølgelig derfra jeg har hentet de sprenglærde opplysningene i innledningen også. Skjønt jeg lærte dem første gang over en middag på Engebret Café, der han fortalte historien. (Den var en del av hans usedvanlig rikholdige katalog av yndlingsanektoter fra kulturhistorien.) Om det da ikke var hjemme hos ham, i en leilighet like paradoksal som verten selv – en interiørarkitekt-designet postmoderne/klassistisk stilstudie med elementer fra Firenze, MOMA og Delfi, beliggende i en mursteinsgård på Fagerborg fra femtitallet. En anakronisme – rennesansen i velferdsstatens moderatkonservative innpakning.
Det kan ha vært for å feire hans store biografi om Kong Olav, eller muligens i forbindelse med hans «skisser om retorikk», eller det store billedverket om forholdet mellom Ibsen og Munch. Eller kanskje det var etter en av bøkene om konservatismens historie. Hvis det da ikke var en av hans andre monark-biografier som var utgangspunkt for sammenkomsten – Olav den Hellige, Christian Frederik eller Christian den IV. Det kan selvfølgelig ha vært et av hans verk om språk (han ville nok foretrukket ‘sprog’ – det var riksmålet han skrev om), katolisisme eller kulturpolitikk. Eller en av de mange forfatterbiografiene og –analysene han hadde i arbeid, nesten alltid.Claes Gill, Wildenwey og Hamsun – alltid Hamsun. Og Holberg, som ble til en stor biografi etterhvert. Skrevet så man merket at de to på sett og vis var tvillingsjeler – kunnskapssprengte personligheter som preget sin tid, men som samtidig sto litt på siden av den. Langslet har over 140 innføringer i den norske bibliotekbasen. Bare i de årene der han viet så å si hele sin voldsomme arbeidskapasitet til å skjøtte posten som vår første kulturminister er det litt lengre mellom innførslene. Så satte han da også sitt stempel på dette fagområdet for all fremtid.
Lars Roars nærmest ufattelige mangfoldige kunnskaps- og interessefelt og uslitelige energi sto i en underlig motsetning til hans fremtoning. Han virket nærmest litt langsom, omhyggelig tenkende og reflektert, forfinet i klesdrakt og væremåte, og den som ikke kjente ham kunne lett komme til å tenke at det var noe nesten pompøst over skikkelsen. Men det var bare til man møtte hans underfundige selvironi og overraskende humor. Og nettopp ironi og evnen til å spille på flere, uavhengige strenger samtidig, er blant de ting som skiller reven fra pinnsvinet – om vi for et øyeblikk skal vende tilbake til Hamsun, Arkhilokhos og Berlin – og fremdeles holde oss til Langslet.
«Bitter og desillusjonert tømmer jeg alderdommens kalk», erklærte han i festskriftet «Åndsmenneskets forsvarer», som hans venner utgav til hans 21-årsdag. Jada. Åndsmenneskets forsvarer – på 21-årsdagen.
Cappelen (og senere Cappelen Damm) var langt fra hans eneste forlag. Vi utga hverken hans oppsiktvekkende debut om den unge Karl Marx – det måtte en konservativ klassisist til for å lage en innsiktsfull bok om marxismen på 60-tallet – Holberg-biografien eller hans aller siste essaysamlig som kom bare kort tid før sykdommen innhentet ham. Gjennom hele sin ufattelig mangslungne karriere hadde han flere strenger å spille på, og flere kanaler til offentligheten.
Men vi kan med stolthet si at vi i en lang periode var hans hovedforlag, og at vi hadde privilegiet å utgi de fleste av hans større litterære arbeider – i tillegg til et vakkert knippe av de mindre. Så sent som i 2014 kom den nyeste utgaven av tobindsverket om Christian Frederik. Viktigst, likevel, var at vi gjennom tett samarbeide fikk gleden av, ikke bare politikeren, idehistorikeren, den sprudlende taleren og den inspirerte kunnskapsformidleren – men også vennen Lars Roar Langslet. Forleggeri er like deler vennskap og publisering. Og det var ikke bare en viktig forfatter – et litteraturens rennesansemenneske – som gikk bort forrige uke.
Det var en god venn. En som på alle måter «speilet livets myldrende mangfoldighet».
*
Lars Roar Langslet var en av Norges fremste biografer og kulturskribenter, og utga en rekke bøker, blant annet biografiene Kong Olav V av Norge – Monarkiet i en brytningstid (1992), Olav den hellige (1995), Christian IV, konge av Danmark og Norge (1997), Christian Frederik, konge av Norge (1814), (1998), Christian Frederik, konge av Danmark (1839-48) (1999), Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg (2001), Sønnen. En biografi om Sigurd Ibsen (2004). I 2006 utkom Når fuglen letter. Skisser om kunst og kunstnere, og i 2014 kom tobindsverket Christian Frederik i en samlet, oppdatert utgave.
